Lucinda Williams
Essence
Lost
Highway/UMG
Cd
-
2001
Rock Engh Roll 5 desember 2008 |
Anmeldelse: 11
nye sanger produsert av
Lucinda Williams og Charlie
Sexton. 11 nye sanger fra hjertet til en av vår tids største låtskrivere.
11 selvopplevde historier fra et levd liv. Det handler om tap og gevinst,
svik og heltemot, sorg, tap, glede og håp, og et brennende ønske om noe
udefinerbart som stikker i sjela, en flyktig følelse som kommer og går.
Lucinda Williams har nok engang gitt
ut en countryplate som får håra til å reise seg
nedover hele ryggraden. Låtene hennes brenner sakte.
Musikalsk ligger hun plassert i samme gate som Emmylou
Harris, Nanci Griffith, Bonnie Raitt og spesielt Steve Earle, for å
nevne noen. Det går år og dag mellom hver gang Lucinda gir lyd fra seg, og
årsaken
er ikke bare at hun ønsker et flott produkt, men mest at hun vil gå sine
egne veier, noe
som ikke alltid har vært like populært blant plateselskapene. For
plateselskapene er ikke dummere enn at de skjønner at denne dama kunne
hatt hit på hit hvis hun ville, men det er ikke det hun vil.
Få, om noen,
lager så vakre låter som Lucinda Williams innen country og
countryrock i dag. Dette vil selvsagt
plateselskapene
utnytte, men Williams vil ikke gi ut noe søtsuppekliss. Platene hennes
blir derfor jordnære,
evigvarende, hjertevarme og egenartede. Denne gang er hun virkelig god.
Plata strutter
over av langsomme, delikate kjærlighetsballader og selvbiografier, og jeg
har knapt hørt
vakrere låter enn "Blue", "I envy the wind" og "Essence":
Baby, sweet baby, you're my drug
Come on and let me taste your stuff
Baby, sweet baby, bring me your gift
What surprise you gonna hit me with
På samme måte som med Earle så kan
man ikke kalle Williams for en typisk countrartist. Hennes musikalske
utrykk er en genre
i seg selv, mest fordi hun ønsker å få det akkurat slik hun vil, og er
sterk nok til å klare det. Har du ikke hørt denne dama har du virkelig noe
å glede deg til. Det var noen som lurte på om Lucinda ville klare å følge
opp mesterverket "Car wheels on a gravel road" fra 1998. Nå er det ingen
som lurer lenger. Essensielt. |
