Soundet er det ene, det andre er låtene, hvor nøkkelsporet som startet denne omtalen alene sørger for milliongevinststemning i stua. Vi får ellers høre en rølpeversjon av Stooges' "Search & destroy", hvor Withnails kule upolerte garasjevokal kommer til sin rett i klassiske linjer som "baby penetrate my mind". Han følger opp med fine "A kiss or a whisper", som igjen viser hans nyvunne kvaliteter som låtskriver, og ikke minst tekstforfatter. Det som er så morsomt med Withnail er at man aldri får bestemt seg om dette bare er noe amatørmessig sprøyt fra ende til annen, eller beint ut genial rock. Sannsynligvis begge deler, og for å være ærlig så driter jeg tynt i akkurat det, for jeg liker det kjempegodt, og sitter og smiler i skjegget jeg ikke har og føttene tramper takta og tærne smiler også.

John Withnail gjør det meste sjøl, men har på gang et samarbeid med Oscar Olsson, som er med på denne plata. Sammen skal de gi ut blant annet ep-en "Midnight garden" i løpet av 2010. Han har også med seg noen andre hjelpere på et og annet instrument og i koret, som Lasse Hafreager, J. H. Beckstrøm, Øystein Jevanord, Jim Berget og The Legendary Jerry King, pluss The Flescum Dizzum på et gjemt spor til slutt.

The Flescum Dizzum Allstars var ikke så godt gjemt, de dukker opp på den gjemte låta, låt nr. 9, som dukker opp etter låt nr. 8 rett og slett, og som heter "The Power of three", tror jeg. Her har Withnail og Dizzum gått bananas i garasjerockland, og serverer en organisk, feit og råtten kjellerinstrumental som er på hogget. Orgelet uler i øra og vi tenker 60-tallet, men det er også noe Los Plantronics og Dead Moon over det. De som spiller er foruten Withnail... hvis han er med i det hele tatt: Kim Myhren, orgel; L'orange Erickssen, rytmegitar; Kjetil Wang, sax; Pepper Halliwell, bass og selvsagt trommis Flescum Dizzum. Tenk om denne gjengen gir ut en instrumental-lp da???

Du må gjerne analysere denne skiva i hjel, i mens kan vi andre ha det gøy sammen med John Withnail.