John Withnail
Born into this
Cd
-
2009 -
På NRK Urørt
Rock Engh Roll 10 november 2009 |
Anmeldelse:
"My mama was a bitch/ my daddy was a rollin' stone/ the only time you get
respect is when you die/ my sister was a cunt/ my brother was a son of a
bitch", synger John Withnail, alias Johnny Nyhagen på den dirrende gode
rockehymnen "The Ballad of GG Allin", som befinner seg på Withnails
debutplate "Born into this".
Yes baby, du kan like godt bli glad i denne gutten med en gang, for du
kommer til å slite med å få han ut av hue når låtene hans fester seg under
parykken din. John Withnail er tidligere punk- og dødmetalltrommis, men
debuterer her med eget materiale som rocka singer/songwriter - og gjør det
med kraft og nerve!
Inspirert av de store kongene i gamet, som Bob Dylan, Neil Young, Iggy
Pop, Johnny Thunders (det synges om han i låta "Song '94") og Roky
Erickson, fosser Withmail frem i en tapning som sikkert ville fillerista
deg hvis fremført av hans tidligere musikalske ego, men som nå fremføres
på en utrolig skranglete, sjarmerende og delvis akustisk måte, i en slags
supergøyal singer/songwriter møter protopunk møter garasjerock møter
americana utgave, som faktisk evner å være ganske original.
Soundet er det ene, det
andre er låtene, hvor nøkkelsporet som startet denne omtalen alene sørger
for milliongevinststemning i stua. Vi får ellers høre en rølpeversjon av
Stooges' "Search & destroy", hvor Withnails kule upolerte garasjevokal
kommer til sin rett i klassiske linjer som "baby penetrate my mind". Han
følger opp med fine "A kiss or a whisper", som igjen viser hans nyvunne
kvaliteter som låtskriver, og ikke minst tekstforfatter. Det som er så
morsomt med Withnail er at man aldri får bestemt seg om dette bare er noe
amatørmessig sprøyt fra ende til annen, eller beint ut genial rock.
Sannsynligvis begge deler, og for å være ærlig så driter jeg tynt i
akkurat det, for jeg liker det kjempegodt, og sitter og smiler i skjegget
jeg ikke har og føttene tramper takta og tærne smiler også.
John Withnail gjør det meste sjøl, men har på gang et samarbeid med Oscar
Olsson, som er med på denne plata. Sammen skal de gi ut blant annet ep-en
"Midnight garden" i løpet av 2010. Han har også med seg noen andre
hjelpere på et og annet instrument og i koret, som Lasse Hafreager, J. H.
Beckstrøm, Øystein Jevanord, Jim Berget og The Legendary Jerry King, pluss
The Flescum Dizzum på et gjemt spor til slutt.
The Flescum Dizzum Allstars var ikke så godt gjemt, de dukker opp på den
gjemte låta, låt nr. 9, som dukker opp etter låt nr. 8 rett og slett, og
som heter "The Power of three", tror jeg. Her har Withnail og Dizzum gått
bananas i garasjerockland, og serverer en organisk, feit og råtten
kjellerinstrumental som er på hogget. Orgelet uler i øra og vi tenker
60-tallet, men det er også noe Los Plantronics og Dead Moon over det. De
som spiller er foruten Withnail... hvis han er med i det hele tatt: Kim
Myhren, orgel; L'orange Erickssen, rytmegitar; Kjetil Wang, sax; Pepper
Halliwell, bass og selvsagt trommis Flescum Dizzum. Tenk om denne gjengen
gir ut en instrumental-lp da???
Du må gjerne analysere denne skiva i hjel, i mens kan vi andre ha det gøy
sammen med John Withnail. |
