Wolverines
Who's gonna know
(as long as we keep
it to ourselves)?
Course
Music Records
Ep
-
2007
Rock Engh Roll 22 juli 2008 |
Anmeldelse: Wolverines
ble født i Oslo i 2006 av Eirik Haukland og en trommeslager som ikke er
med lenger, og allerede på vårparten 2007 var Eirik og det nye bandet hans
i en periode fast klientell i Harry's Gym Recording Studio, der lydpisker
Bjarne Stensli måtte håndtere en liten håndfull halvmodne gutt med
ambisjoner om å slå lens i rockemiljøet i hovedstaden og andre stader sånn
at det slo ut på Richter-skalaen.
Svaret på spørsmålet om hvordan de klarte å spille inn en ep før de hadde
eksistert i ett år er at disse halvmodne guttene ikke er noen spirrevipper
i rockesammenheng. Sammen var de ferske, men som individer var de erfarne,
selv om jeg ikke kan spore bandets låtskriver, gitarist, sanger og
initiativtaker, Eirik Haukland, tilbake til noe tidligere band. Gutten
hadde i alle fall dyrket noen riff og melodistubber i noen år, og sammen
med tidligere Autotune-folk som Bjørn-Yngve Kinzler Eriksen, med sitt
organiske syreorgel, og Jan Vegard Nilsen på en dyp firestrenger, pluss
Morten Gottschalk fra Sonic Bandits, med sin sprakende fuzzgitar, og Tore
Kristian Lie fra Tsunami og Sigh & Explode, på trommer - som forøvrig ikke
er med lenger, utgjør ensemblet en erfaren klikk med optimistiske råskinn.
Med det tempoet disse gutta hadde i starten så skulle man tro at
debutalbumet forlengst ville vært en gjenganger i utstillingsvinduene til
platesjappene vidt ikring, forhåpentligvis med et plateomslag der de er
litt snillere med kvinnen som er avbildet på denne ep-en, stakkars dame.
Bandet sliter imidlertid med ustabile trommeslagere, de holder nemlig bare
i 3 måneder før de er ute av bandet igjen. Ja, for å være helt ærlig så
skulle man helst vært edru i flere uker for å få med seg alle
besetningsendringene, og det allerede før første plate er ute. Det er
derfor noen personer med tilknytning til bandet som ikke blir nevnt i
denne omtalen.
Trommeslagerkomplikasjonene er muligens historie nå sommerstid i 2008, de
er nemlig i Harry's Gym igjen for å spille inn debutskiva, fremdeles som
et usignert band så vidt jeg kan se. Inkonsistent trommeslageropphold fra
flere skinnbankere over tid forhindrer ikke bandet fra å piske i gang
første låta med en trommeintro som følges opp av svett gjestevokal fra en
representant fra det motsatte kjønn, ei Tori Wrånes. Rockeberta påfører
bandet inspirasjon til å dra et lass med rå, uærlig rock fra rennesteinen,
i et noe seigt tempo som tilsvarer lett hyppig gange, og som er lett å bli
glad i ikke minst på grunn av småsur vokal jevnt over.
De to neste låtene presser frem referansedroppinga som jeg kanskje trodde
jeg skulle unngå i dag, men det er vel ikke så ofte Eagles Of Death Metal
blir droppa så jeg slipper vel unna med betinga straff denne gang. Kule
låter er det uansett, og fingra klør etter å skru opp volumet ved
avspilling. Dessuten er "Kiss of death" og "Burn the flames" superkule
titler, dog ikke så kule som "Death by sexy" eller Killed by death". Så
har Haukland spart den låta han har dyrka lengst til slutt, "Into the
hole", en låt som til og med er lett å huske fordi den flørter med
minnesentralen din. Vi får altså 3 ganske forskjellige låter av 4 mulige
på en ep som det jobbes med å få dyrket frem på vinyl, og i disse dager
skapes nye vidunderlige toner fra Oslobandet med det stilige navnet. |
