Wonderfools
Too late to die young
Wild
Kingdom
Cd
-
2008 -
På MySpace
Rock Engh Roll 30 januar 2009 |
Anmeldelse:
Wonderfools er egentlig et verktøy som er skapt for å bekjempe
kjedsomheten til Thomas Hansen på det lille stedet Grua i Lunner Kommune i
Oppland fylke. Hansen startet opp et band, en trio, med han sjøl på vokal
og gitar, Zito på trommer og Zugly på bass. Dette var helt tilbake i 1996
folkens. Wonderfools har opplevd nok til å fylle en bok med elleville
historier fra et rocka liv, men den boka er ikke laget ennå, og denne
omtalen er ikke en bok men en omtale, som jeg vil fylle med nøkkelord.
Wonderfools spiller punk, pop og rock, eller mer presist formulert
poppunk, kraftpop og hardrock, og bandet flyter mellom disse genrene,
med teften for den gode melodi på lur uansett om de dæljer løs og rocker
hardt eller er på søndagstur med Postgirobygget. Jeg går ut i fra at de
alltid har passet inn i den beskrivelsen, det gjør i alle fall bandets nye
skive, "Too late to die young".
Wonderfools har forøvrig vært et produktivt band. På 12 år har de
gitt ut et par 7-tommere, en ep, og 4 album, inkludert den nye; noe jeg
vil si er ganske produktivt med tanke på at bandet også har vært veldig
aktive på livefronten - spesielt i Tyskland. Platene til bandet er utgitt
i hele Europa, i Oseania og i Amerika, og Wonderfools er et av disse
bandene som er større ute enn hjemme. Kanskje "Too late to die young" kan
forandre på nettopp det.
To av årsakene til at bandet kan slå gjennom i hjemlandet kan være at de
lager catchy låter som fortjener stabilt høy radiorotasjon, pluss at
bandet virker bra samspilte. De er ikke en trio lenger, men en kvintett,
med to gitarister, en bassist, en trommeslager, og Thomas sjøl på vokal,
som tidligere. Jeg skal ikke røpe for mye av det som kan bli bra stoff i
en evt. bok om bandet, men grunnen til at de er så samspilte har noe med
en viss turnering i Tyskland å gjøre. Fra 1998 til 2004 gikk de
"rockeskolen", fra små lugubre puber til supportjobb for Böhse Onkelz
foran 250.000 tyskere. Bandet planlegger nye turneer as we speak.
Wonderfools' nye plate har et lekkert cover og en herlig tittel. Her er
det positive ting før man har hørt en tone. Så tror man kanskje at bordet
er dekket og maten ferdig oppvarma, at poppunk, poppower og rockpop sklir
like lett ned som en moden banan, man trenger knapt nok tygge. På samme
måte som jeg har snudd tre ord tidligere i avsnittet så har også
Wonderfools snudd det lettfattelige til det tungtfattelige. Noe som betyr
at du må høre låtene 4 ganger istedenfor 1 gang for å finne godsakene. Det
er det jo selvsagt ikke alle i dagens samfunn som har tid til, tidsklemma,
you know. Hvis band er så dumme at de lager låter jeg ikke liker med en
gang så fortjener de bare pepper, ukverna rød pepper.
Nå har det jo seg slik at ikke alle de 13 sporene på denne skiva glimrer
som ametyster, edelstener, smaragder, rubiner eller diamanter, men det er
nok selvlysende fosfor inni til at denne plata er sikret en lysende
karriere i en cd-spiller nær meg. Det begynner da også med et PANG! "Thinking
of something mean to say" fanger opp bandet i et nøtteskall med giftig
pikant gitarspill, mye fokus på vokalharmonier både i hovedvokal og i
koret, resolutt komp, høy melodisk faktor, og tankene ledes til Weezer,
Cheap trick, The Cars, Matthew Sweet, Superdrag, Foo Fighters, The Shazam,
The Motors, City Boy og andre gitarorienterte artister i samme gata.
Flere låter fortjener oppmerksomhet fra et større publikum her: "Let it
shine" glitrer og skinner som tittelen lover, "Big love" er en
tungvekterballade av det småpompøse slaget men sitter som en klegg på
svett hud likevel, "Nothing left to burn" rocker som en hissigkråke og
singelen "Apples" er sammen med "The Song about the song" briljante
radiokarameller med høy allsangfaktor. Som sagt, dette er et band og en
plate som vil du skal jobbe litt før delikatessene sitter i planeten, det
er for ditt eget beste, for da blir du ikke så fort lei. Jeg skulle ønske
de hadde kjørt all lyden gjennom en fuzzbox, men det blir jo min
subjektive ønsketenking. Bra plate med et internasjonalt snitt over seg,
jeg skjønner at disse er populære i mange land - når smeller det i
hjemlandet? |
