Startside

And I can only see the light of day.

I never thought such clarity would come my way”

Og så er kutt 2 en gitarvrider at ekte Wynn-kaliber med tittelen godterimaskin. En livsbejaende Wynn, gir en party-go-ucky gitarlåt med allsangrefreng og wahwah. Så roes det ned igjen på Ambassador of soul, hvor mannen går rett inn i sjelen på ethvert problem vi mennesker blåser opp, og som vi lar bli altoverskyggende – helt uten å reflektere om problemet er verdt det – før vi lar det ødelegge vår lykke.

”You want it so bad, You can almost taste it.”

Så drar mannen i gang den dystre tonen på Keep it clean. En låt som passer fint inn i helheten, og som bruker tid på å starte, men som halvveis styrer ut i et slikt gitarhelvete vi elsker Wynnern for. Og tekstene følger hele veien en rød tråd om livsglede i hverdagen, når livet går videre med stormskritt.

”I’m not the man that you once knew,
But I can do an imitation if you want me to.”

Så kommer førstesingelen Amphetamine, som ikke handler om stoffet, men om gleden og ”Speeden” som livet er i seg selv. Nok en livsbejaende låt som forteller at man skal gripe sjansen til å leve livet mens det er der. Gitt i form av friheten man får ved å gi seg muligheten til å stikke av fra problemer, men samtidig aldri ta en risiko som ikke er verdt det. Poesi vi vel alle kan si oss eni' i:

"Well I was driving down on the 101
It was late at night and I was thinking 'bout the things I've done all my regrets and baby, all of my fears
I was slippin' the car from gear to gear to gear
Man, I really got going, I started picking up speed
I hit 135 and had everything I’d need
Started shakin' bad fearing for my life
I let go of the wheel and I flew into the night

You gotta watch your step,
or your loose your way
"..."
I ain't got time to wonder why,
I'm gonna LIVE until the day I die
I'm gonna live my way, up to the sky
'cause I'm gonna live until I die”

Låta etterpå må nesten bli en nedtur, og California style er da også kanskje den mest anonyme låta på plata, selvom den holder en standard de fleste ville være stolte av. Neste ut er One less shining star som er en seig sak, der gitarene følger nydelig på en monoton låt. Glimrende alternativ rock.

Så kommer en perle av de sjeldne, selv i 2003. Maybe tomorrow er en låt som tekstmessig er det stikk motsatte av resten av plata. Nydelig instrumentert, nedstrippet, enkel og genial. Om en dag som går helt i bøtta, allerede fra man ligger i senga. En slik dag vi alle har hatt så altfor mange av, men som aldri før har fått en slik hyggeligtrist hymne. Den paralelle motsetningen til Morning has broken. Trøsten er at alle minuttene og timene leder inn i en morgendag der kanskje alt blir så mye enklere å få til. Til og med ei fele hiver mannen inn i instrumenteringen her.

Så bryter det hele i gitarriff til låta Hollywood. Her harselerer han med at han selv hadde en tåpelig drøm fram til 1983 der han trodde at lykke var noe annet enn han hadde selv.

”People don’t know when they’ve got it good”

Så roes det ned i Charcoal sunset, som er en såre enkel låt, men en rekke artister ville drept for, alt fra Coldplay, Nick Cave eller Tindersticks. Søtere enn vi har hørt Wynn på lenge. Kanskje noensinne. Avslutningslåta A fond farewell som er en søt farvellåt, med Wall of Voodoo-aktige gitarakkorder og bruk av keyboards. Flott og søtt. Snillere enn Wynn har vært noensinne.

På de første 20000 skivene av Static Transmission kan den gode platekjøper få med seg tre bonuslåter og en CD-Rom pakke med 4 videoer. Her finner du 3 perler: Riverside er første og en svært uvanlig Wynn-låt i åpninga, og som er nærmest orkestral vakker i flere klimaks. Igjen bruker Wynn strykere – en fiolinkvartett kan det høres ut som, Et must som forteller at enhver Wynn-elsker på innse at denne bonusskiva er helt nødvendig. Nothing like anything er en naturlig fortsettelse neddempet og vakkert. En låt det er umulig å ikke like.

Så avsluttes skiva av den up-tempo godhumørslåta Underneath the underground – mer likt Wynn enn de siste 3-4 på albumet. Gitarsoloen sitter som støpt, og vi aner nok en gang det vi har visst en stund. Mannen klarer ikke å mekke en dårlig låt. MEN – skiva skal høres på et høyt volum. Rock er best med lyden på! Og som alle Wynns ekte soloskiver – her er det så mye detaljer i lydbildet at det fortjener et ordentlig anlegg. Dropp PC-høytalerne, og smør på!

Om vi skal komme med kritikk her, må det være savnet av at Wynn tar’n helt ut på en lat til eller to, men det gjorde han jo sist. Mirakler som kommer for ofte utspiller jo også da tross alt sin rolle. Takk Wynn! Ikke minst for at bookleten inneholder tekstene på bonuskuttene også. Ikke noe tøys her nei!

Plata er produsert av: Steve Wynn og Craig Schumacher.

Wynn er klar for en liten norgesturné i 4 byer i månedsskiftet april/mai. Be there or be square!