X-Queen Of
The Astronauts
The Girl who can't
dance says the
band can't play
O.P.L. Records
Cd
-
2009
Rock Engh Roll 5 april 2009 |
Anmeldelse: Jenta
som ikke kan danse sier at bandet ikke kan spille, heter den nye plata til
Notoddens spretne popsjefer. Forrige plate, som het hallo, pene-pene, var
en hypnotiserende reise i popens historie, bare at låtene var nye. Her
kommer mer av det samme, men mens forrige plate foregikk i verdensrommet
har de denne gang alle beina planta på planeten jordens bakker og berg,
alle 8 beina faktisk. Disse beina sørger for at 11 nyskrevne låter holder
seg nær rockens røtter og følger tyngdekraftens lover.
Det enkleste er vel å si at X-Queen Of The Astronauts er et rockeband,
skriver bandet i sitt presseskriv. Et rocka popband er vel en mer riktig
beskrivelse, for det er de umiddelbart catchy og veldreide popmelodiene
som skaper begeistringen hos denne lytteren, og etter et par runder i
spilleren hører vi at de er skikkelig flinke til å arrangere og spille
også. Låtene sitter, som vi sier det på rockespråket, det er dynamisk,
morgenfriskt og stilig. Allerede på første låta, den berusende og livlige
"Chain reaction", er de i gang med å forføre lytteren med positivpopen
sin.
Jenta som ikke kan danse sier at bandet ikke kan spille virker akkurat på
samme måten som hallo, pene-pene; du blir glad med en gang, plata er som
en lykkepille, og det pussige er jo at det er så lekent og gnistrende godt
fremført av de 4 i bandet at plata fortsetter å vokse til smilet ditt blir
breiere og breiere. Et band som høres ut som en diplomatisk løsning mellom
The Beatles, The Beach Boys, Apples In Stereo, XTC og Jim Stärk må jo
trekke på smilebåndet til mange i dette landet, kan ikke skjønne annet jeg
altså. Ang. Jim Stärk så er plata produsert av bandet sjøl og Ornand
Altenburg, som også har produsert Jim Stärk. Han er også med på tangenter
her.
Barnslig sangkraft er noe X-Queen er i besittelse av i godt voksen alder.
Noen av låtene kunne passet inn i barne-tv, for de er så umiddelbart
fengende og morsomme. Så kombineres dette altså med arrangementer som er
ganske så kompliserte, med koring og harmonier som er særdeles voksent
fremført, og om jeg ikke har nevnt det før, bandet har en utrolig levende
trommeslager i Christian Skaugen, han er liksom overalt i lydbildet, som
Keith Moon. Han og bassist Thomas Helgaseth skifter farge like ofte som
kameleonen og treffer blink også når bandet ruser av gårde i en helfet
funklåt som "Saxophone". Selvsagt må det også spilles sax på den låta, og
det er det Jørgen Munkeby som gjør.
Ellers sprudler bandet over av sangkraft også på denne plata, som på Paul
McCartney-lignende "Dishy duke", eller på den suverent flotte poplåta "The
Quoters & the fuse", og vi får også dvelende og slappfisktilrettelagte
ballader, som den überkoselige "Upstream". Ingen flere nevnt ingen flere
glemt, denne plata er som et glass fylt med lykkepiller, det eneste du
behøver å gjøre er å skru av lokket, heve armen i været, og la
tyngdekraften gjøre jobben. Vet ikke om den er bedre eller dårligere enn
hallo, pene-pene, men den er litt annerledes, mer jordnær, mindre spacy,
så det anbefales å skaffe seg begge, for sikkerhets skyld. |
X-Queen Of
The Astronauts
Hello, pretty-pretty!
O.P.L. Records
Cd
-
2008
Rock Engh Roll 14 desember 2008 |
Anmeldelse: Hva er vel mer naturlig enn at et av landets mest lovende popband kommer
fra blues- og metalbyen Notodden i Telemark? Jeg booka denne drivende og
energiske sci-fi-fikserte kvartetten til Rjukan Rockfestival i 2006, mens
de fremdeles brukte bleier og holdt oss våkne med skriking om nettene, og
de satte seg såpass i respekt at kultursjefen i Tinn kommune mente det var
festivalens største positive overraskelse. Årsaken var ikke bare et
låtmateriale som holdt høy standard allerede da, men også et sceneshow som
vakte oppsikt. Bandet stilte nemlig i grønne romdrakter og hoppet
ekstatisk opp og ned som måneastronauter på friluftsscenen i Birkelunden,
ja det ble nesten en trip til Jupiter, som de synger på den finfine
poplåta "Jupiter girls".
X-Queen Of The Astronauts har fått så mange utenomjordiske spillejobber at
de har gitt seg sjøl utenomjordiske navn: Tommi Le Wormser (Thomas
Helgaseth) gir bassen spa og korer, AstroKing (John Olav Hovde) river og
sliter i 6-strengern og aktiviserer mikrofonstativets høyeste punkt, Jean
Birché (Jan Birger Akerhaugen) gjør nøyaktig det samme, mens Woody
Spaceracer (Christian Skaugen) slår løs på batteriet. For å berike
lydbildet ytterligere har de huka inn gjester som Ornand Altenburg og
Eirik Tovsrud Knutsen på keys og Ida Maria (!) på vokal. Mellom
oppvisningen på Rjukan og nåtid har disse 4 gitt ut 3 singler, blitt nr. 2
i Urørtfinalen i 2007 og blant annet spilt på Hovefestivalen; dessuten, de
har gitt ut albumet "Hello, pretty-pretty!", som du leser om nå.
I bånn av all god pop ligger det en god poplåt. Det sier seg sjøl at det
er en formidabel oppgave å finne opp popen på nytt, den jobben er allerede
gjort, så det behøver ikke noen gjøre, men det er likevel rom i popspace
for å lage original pop. X-Queen of The Astronauts piffer opp den
pophistoriske arven fra The Beatles, 10 CC, Sparks, David Bowie (Major Tom
meets Ziggy Stardust), Prince, Cheap Trick, tidlig Talking Heads, funky
Beck, Franz Ferdinand og Blur på en herlig forfriskende måte. Bandet
klarer å supplere såpass mange slagferdige, fengende og nyskrevne gitar-
og vokalhooks i popdeigen at låtene til bandet dufter like godt som fersk
eplekake. Bandet går heller ikke av veien for å sprite opp varene med
strømførende rocka riff, funky hot stuffings, progressive vindkuler med
sjarmbyger i kastene og klapping, nerdete synther og Beach Boys-koring.
"Hello, pretty-pretty!" blir bedre og bedre til mer du hører den, og den
er montert sammen av 12 slitesterke biter fra en utenomjordisk legering
fra Proxima Centauri, vår egen sols nærmeste stjerne. Med låter som "Dance-dance",
"Alien love song" og "Electric girl" har de begynt erobringen av poprommet,
og neste ekspedisjon begynner vinteren 2009. Da vil himmelen lyses opp av
nye gems fra X-Queen Of The Astronauts fosforbefengte låtarkiv. Anbefales
på det spaceste! |
|
