Xploding Plastix
Treated timber
resists rot
Beatservice Records
Cd
-
2008 -
På
MySpace
Rock Engh Roll 21 april 2009 |
Anmeldelse: En
objektiv uttalelse om Xploding Plastix bør nødvendigvis peke på at duoen,
som består av herrene Hallvard Wennersberg Hagen og Jens Petter Nilsen,
har gitt ut to album som begge har blitt nominert til Spellemannspris og
Alarm-pris. Debutalbumet "Amateur girlfriends go proskirt agents" fra 2001
er ett av de besteselgende norske undergrunns elektronika-platene
noensinne. Plata fikk såpass med euforisk omtale at Xploding Plastix
skiftet beite fra Beatservice til Sony før andreskiva, men er nå tilbake
igjen på Beatservice. De har også gitt ut ep-er på cd og som 10" og 12".
De siste 5 årene har de jobbet med musikk til kortfilmer, film,
tv-produksjoner og radio.
Subjektivt sett har jeg følgende å si: Xploding Plastix lager kjølige
lyder som kolliderer. Ambient, slik vi husker Aphex Twin forstyrra deg med
på 90-tallet, badet i skurr, perkusjonseksplosjoner, med eller uten
rytmikk. Innimellom, lineære passasjer, smått melodisk. Full stopp,
igangkjøring fra scratch, elektrojazzifisert opp til et ekstatisk klimaks,
nifse loops, ned igjen, lufta ut av ballongen, over til samtidsmusikk, og
Arne Nordheim og hans "Electric" kaster lange iskalde skygger utover
rytmerommet. Eno kommer innom, rister på hodet, kjenner seg ikke igjen,
hva har de gjort med min flyplassmusikk fra 70-tallet tenker han.
Plastikken eksploderer i en ildfast form med kazoo, gitar, trommer,
perkusjon, pedal steel, dulcimer, moog, mellotron, viola, violin, synth,
rhodes og doublebass. La meg tillegge: Slag med harde gjenstander på
grytelokk, en cd-spiller som henger seg opp, jern som gnis mot jern, kritt
mot skoletavle og trafikklyder.
Jeg må finne ord som beskriver det jeg hører, og jeg hører for det meste
bare kjølige lyder som kolliderer. Eller for å pynte på det, akkurat nå
har jeg verandadøra oppe og det jobbes med noen maskiner, og lydene
overlapper hverandre slik at det ikke er lett å peke ut hvilke lyder som
tilhører plata og hvilke som tilhører maskinene på utsida. Sagt på en
annen måte, jeg skjønner ikke hva jeg skal bruke denne musikken til. Over
tid har jeg mistet interessen for denne typen musikk, har snart ikke en
plate igjen. Har noen få elektronika-skiver utgitt på vinyl, som Boards Of
Canada, det er kult. Vinylen fanger opp den lille varmen som en cd ikke
gjør, den lille varmen denne type musikk avgir, og skurret skurrer mer,
det liker jeg. Ellers liker jeg Arne Nordheim, Brian Eno og Aphex Twin, og
kanskje kan de som liker det være målgruppa til Xploding Plastix, men jeg
personlig får ikke tak i dette, dessverre. Syltynt. |
