Yargos
To be or not to be
AFM Records
Cd
-
2005
Kjøp
Rock Engh Roll 6 februar 2006 |
Anmeldelse:
Yargos' historikk strekker seg helt tilbake til 1973. Da ble det tyske
progrockbandet fra Hannover startet og ledet av mesterhjernen, komponisten
og musikeren Wieland Hofmeister. Bandet var oppvarmere for band som Amon
Düül og UFO, men det ble aldri noe mer ut av det, og bandet kom seg aldri på
innsiden av et platestudio.
Men Wieland har hatt en drøm om en gang å få realisert sitt
progrock-prosjekt på plate, og etter årtusenskiftet begynte bitene i
puslespillet hans å falle på plass. Av en eller annen grunn kaller de det
for det nye prosjektet til Threshold-frontmann og sanger Andrew McDermott.
Muligens det er fordi han var den viktigste brikken, og Wiesland trengte
en kjent kar til å fronte prosjektet.
Til prosjektet har man i alle fall samlet sammen flere folk, som sikkert
er veldig kjent i Tyskland, men som er totalt ukjent for meg. Det er også
bandene det er referert til som de normalt har holdt til i, eller holder
til i, når de ikke er opptatt med Yargos. De har forøvrig kalt albumet
sitt, "To be or not to be", for et konseptalbum, men om det har noe med
Shakespeare å gjøre vet jeg ikke noe om.
Albumet er i alle fall langt nok. I over en time får vi høre noe som må
betegnes som en blanding mellom progrock, symfonisk metal, power metal,
fusion og heavy metal. Det er tungtfordøyelig, pompøst, teknisk,
overprodusert og periodevis glatt. Enkelte ganger virker det nesten som om
man hører på to låter samtidig. Det var tilfelle når hjemmesida deres lå
oppe mens jeg spilte plata, men selv om den ikke gjorde det så hørtes det
slik ut også.
Dette er musikk som ikke treffer noen nerver i kroppen min, jeg synes det
er grusomt. Kun den første låta, "The Guilded cage", fester seg i skallen
min. Den er nok en hit
et eller annet sted i verden nå, kan minne litt om Europe's "The Final
countdown" faktisk, samme ulla. Nei, jeg er kjempeglad for at jeg
slipper å høre dette ultraambisiøse mølet mer, det har virkelig vært en prøvelse. Det er
en trøst at det nesten ikke kan bli verre. |
