Yo La Tengo
And then nothing turned itself
inside-out
Matador
Records
Cd
-
2000 -
På
MySpace
Rock Engh Roll 18 desember 2008 |
Anmeldelse: Yo
La Tengo må regnes blant tidenes fineste støypop- og støyrockband. Denne
gangen leverer de så absolutt varene igjen, men ikke de varene som ble
bestilt, for det
er ikke noe støyende skive
de har gitt ut denne gangen. "And then nothing turned itself inside-out" er
nemlig usedvanlig neddempet, og tar garantert gamle fans på senga.
Den er ikke
lett å få tak på etter et par gjennomspillinger, men låtene setter seg
som mugg på osten hvis
du gir den tid, noe du selvsagt kommer til å gjøre, for det er nok ikke
mange som plukker frem
en Yo La Tengo-plate ved en tilfeldighet. Trenden har vært at man vet hva man får
når man kjøper en
plate av dette bandet. De har nå gitt ut plater siden 1984, og de har ikke
vært i nærheten av å være uspennende.
Plata gir fra seg langsomme smygende lydmontasjer som oftest er sparsomt instrumentert og med en
type
melodi som sjelden har noen karakteristisk start eller slutt.
Instrumenteringen må dog
kommenteres noe. Trommemaskin brukes flittig og spesielt på den låta jeg har bitt meg
spesielt merke i brukes den på en skrudd måte. I "Saturday"
brukes nemlig trommemaskina på en helt usynkron og surrealistisk måte. Intet
menneske ville beholdt jobben i et band med slik spilling, men en
trommemaskin er vanskeligere å sparke.
Et annet spor som biter er "Cherry Chapstick". Den er egentlig
en helt typisk YLT låt,
med skrikende gitarer og uhøflige overganger. Den blir spesielt god på
denne skiva fordi
den dukker opp som troll av eske etter 8 neddempete melodier. Den høres
eksepsjonelt
utemma ut. Bandet rir jernet og gir seg ikke før det har gått 6 minutter.
Akkurat der og da slår det en at bandet kanskje skulle lagd en hel plate
med sånne låter, men man må jo bare respektere at de har lyst til å gå
sine egne veier. Humor har de forresten også, bare hør på herlige "Last
days of disco"
Et fjerde spor på
plata som må nevnes er "Night falls on Hoboken". Den varer i drøye 17 minutter og er en
erketypisk YLT
låt. Det vil ikke forundre meg om neste plate blir en gitarorkan
igjen, men denne gang
så er de altså riktig behagelig å høre på. Viktig å huske i denne sammenheng
er også at Yo La Tengo har sin melodiske nerve intakt uansett om de skrur
på strømmen med skurr og vridde gitarer, om de supplerer med en psyk
trommemaskin eller koser akustisk med øra dine.
|
