Neil Young
American stars 'n bars
Reprise
Records
Lp -
1977
KLASSIKER
 |
Neil Young:
Født 12 november, 1945 i
Toronto, Ontario, Canada. Musikere med på denne skiva: Young, vokal,
akustisk og elektrisk gitar
-
Ralph Molina, trommer
-
Billy Talbot, bass
-
Frank Sampedro, akustisk og elektrisk gitar
-
Ben Keith, steel gitar
-
Carole Mayedo, violin
-
Linda Ronstadt, vokal
-
Nicolette Larson, vokal
Genre: Canadisk Countryrock
-
Rock
Låter: Side A The Old country waltz
-
Saddle up the Palomino
-
Hey babe
-
Hold back the tears
-
Bite the bullet
/
Side B Star of Bethlehem
-
Will to love
-
Like a hurricane
-
Homegrown
I Rockeweb:
1977
-
70-tallsrock
-
Buffalo Springfield
-
Countryrock
-
Klassikere
Webreferanser:
HyperRust
-
Neil's
Garage
 |
Denne plata er spilt inn i
løpet av en 3-års periode, under 4 sessions fra 1974 til 1977, og den
gjenspeiler det Young har drevet med på 70-tallet veldig godt -
musikalsk sett. Young hadde tidligere på 70-tallet opplevd alle
menneskers mareritt, som familieproblemer, sykdom, rusproblemer, venners
bortgang grunnet narkotika, samt at platesalget overhodet ikke sto i
forhold til kvaliteten på platene hans – det var altfor få som forsto
storheten og dybden i "Time fades away" (sjekk ut låtene "Yonder stands
the sinner" og "Don't be denied"), "On the beach" og "Tonight`s the
night". Ja, platene var kommersielle katastrofer i forhold til oppturen
"Harvest" med publikumsfriere som "Heart of gold", "Old man" og "Out on
the weekend".
Jeg mener at Neil Young var 70-tallets viktigste rockeartist, for etter
kanonskivene "After the goldrush" og nevnte "Harvest", kom altså denne
omtalte trilogien med nerveblues, rå rock og tungsinn. Deretter slapp
Young albumet ”Zuma”, som var nok et monsteralbum, med låter som ”Cortez
the killer” og "Stupid girl". Videre samarbeidet han med sin beste uvenn
Stephen Stills på helt greie "Long may you run", og på The Band's
avskjedskonsert "The Last waltz", før ”American stars 'n bars” slapp ut
i 1977.
Fra første sløve anslag på fiolinen i vidunderlige "The Old country
waltz" hører man at Neil Young er lettere til sinns. Første halvdel av
plata består av lystig, melodisk countryrock, med halvsure fiolinsoloer,
dobro, munnspill og steelgitar. Med seg som kordamer har han Linda
Ronstadt og Nicolette Larson, som gjør en fenomenal jobb. Det er ikke
alltid så lett å beskrive musikk, men det som fremføres på denne skiva
er helt enestående stemningsmessig. Aldri verken før eller seinere har
jeg opplevd country som høres så organisk, samspilt og ekte ut – og Neil
Young er i kjempeform. Denne plata var faktisk min inngangsbillett til
countrymusikken, og den har derfor hatt en kolossal påvirkningskraft
seinere. 4 av 5 låter på side 1 tøffer av gårde i et behagelig tempo med
refrenger som blir med på reisen til evigheten. Men så smeller det!
"Carolina queen - she's a walking love machine - i like to make her
scream when i -
bite the bullet!!"
Ja, "Bite the bullet" er noe helt annet - og helt nytt – i Youngs etter
hvert så lange back-katalog. "Bite the bullet" er nemlig en av tidenes
tøffeste og hardeste countrylåter. I refrenget synger alle "Biiiiite the
bulleeet", så drar låta seg helt ned før et skranglete gitarriff tøffer
låta inn i riktig takt igjen – med en fiolin som roter ting til på en
aldeles glimrende måte. Fiolinen er i det hele tatt med på å gjøre dette
albumet til en klassiker på egenhånd. Tekstene på plata er ikke fullt så
muntre som musikken rundt. Neil Young serverer oss lyrikk som
trollbinder folk med sarte hjerter. Det handler om kjærlighetens brutale
veier, som i den ekstatisk vakre "Hold back the tears" og
countrypop-låta "Hey babe".
Likevel, selv om 1. halvdel på plata er mesterlig, så er det 2. halvdel
som tar pusten fra deg. Åpningsnummeret "Star of Bethlehem" er også en
kjærlighetsvise - med en så følsom akustisk gitar at man blir helt
elektrisk av å høre på det. Det er ikke så ulikt det vi hørte av
akustiske låter på mesterlige "Harvest" og "After the goldrush". "Star
of Bethlehem" er en av hans aller vakreste låter. Det er noe med stemmen
til Neil Young, noe han er helt alene om i rocklandskapet; han synger
med slikt nærvær og hjertevarm innlevelse at stemmen skjærer gjennom
marg og bein, men det er en oppbyggelig og deilig følelse, og det er
like mye stygt som det er vakkert - resultatet er noe helt unikt.
Sangstemmen til Young kan man høre igjen i mange nye rockeband, fra
Built To Spill til svenske The Bear Quartet. Han har en innflytelse som
knapt noen andre gamle ringrever i rocken er i nærheten av. Gitarspillet
hans er også preget av det styggvakre - enten det er akustisk eller
elektrisk - med en like massiv innflytelse som resultat; spør bare Pearl
Jam og Eleventh Dream Day - eller Uncle Tupelo, for å nevne noen
favoritter. Gitarspillet hans er spesielt majestetisk i en helt spesiell
låt på skiva, men før den kommer "Will to love". Den er helt merkelig,
men genial i all sin akustiske enkelhet. Tidsmessig er vi tilbake i "On
the beach", og stemningen som rådet i låta "Ambulance blues". "Will to
love" spilles av Young alene. Det er en seig, langsom, mollstemt,
soulfylt ballade som domineres av en repetitiv rytme og peisknitring og
villmarkslyd i bakgrunnen. Det enkle refrenget males på oss gjennom hele
låta, og i alle år har jeg lurt på hvorfor jeg liker den så godt. Det er
vel bare slik at god rock ikke kan forklares - den må bare nytes.
Så kommer da altså drøye 8 minutter med gitarinferno, bygd på en
effektiv såle av pur pop. "Like a hurricane" er nok Neil Youngs mest
karakteristiske låt. Den har det meste av det som gjør Neil Young stor i
seg: En enkelt oppbygd melodi med et refreng man husker etter en kvart
omdreining, stemmen, et komp som skrangler og rangler i sitt eget tempo
nærmest uavhengig av hva sjefen driver med, et gitarspill som er unikt –
ikke fordi Young nødvendigvis er så teknisk briljant eller fordi han
spiller fortere eller hardere enn andre, men fordi han klarer å få til
en gitarlyd ingen andre klarer. Igjen det styggvakre, fra orgasmer av
tordenskrall med skurr og full vreng til vindstille somrer på Sørlandet
i pluss 35 grader med toppløse babes på alle kanter med eplesaft i glass
med stett i grepet. Young presser siste dråpe ut av hvert anslag på
gitaren. Noen ganger høre man hvordan kompet sliter med disse lange
tynne skurrende tonene, og de jobber hardt for å finne igjen takt og
flyt. Det utrolig sjuke vindskeive orgelet på låten er også med på skape
en magisk atmosfære. Alt i alt en totalt uforglemmelig og udødelig låt.
"You are like a hurricane - there is calm in your eyes"
Og på tross av at plata er spilt inn over en tidsperiode på 3 år -
countrydelen ble forøvrig spilt inn under en enkelt session i 1976/77 -
inneholder flere typer rockrelatert musikk, og kommer etter en håndfull
essensielle Young-plater, så klarer han å fremstå som noe helt
enestående i sin samtid i 1977. For borte i England og i New York var
det punk og new-wave som styrte den musikalske utviklingen i rocken.
Young bryr seg lite om slike bagateller, han kjører sitt eget løp, som
alltid, på godt og vondt. Etter 10 år med genial, følelsesladet og
influerende rock syntes Young det var greit med en oppramsing, på godt
og vondt. "Decade" markerte slutten på en ufattelig sterk musikalsk
periode for Young. Av en eller annen mystisk grunn så fikk man bare
plass til to låter fra "American stars 'n bars” på "Decade", nemlig
"Star of Bethlehem" og selvsagt "Like a hurricane". En som absolutt
burde vært med er avslutningslåta, countryrockeren "Homegrown". Den
skulle vært tittelkuttet på en plate som ikke ble noe av. Kanskje dukker
de låtene opp i forbindelse med den lenge bebudede boksen - som Young
har jobbet med i et halvt århundre.
Vel, "American stars 'n bars" forsetter med å få spilletid hjemme hos
meg, jeg blir ikke lei den. Sånne ting som at tekstene ikke bare handler
om kjærlighet på godt og vondt, men helt syke ting som han synger om i "Will
to love". Trodde egentlig Captain Beefheart hadde enerett på slik lyrikk
i rock – inntil jeg forsto hva Young egentlig synger om - en historie om
seg selv som sanger i form av en laks som svømmer mot strømmen. Såpass.
Sjekk forresten ut plateomslaget på denne plata, hvor Young og et eller
annet kvinnfolk er kanon dritings på whisky. Få plater har betydd så mye
for utviklingen av meg som denne.
Buy this record, or bite the bullet!!
Rock Engh Roll 11
juni 2005
----------------------------------------------------------------------------------- |
Neil Young
&
Crazy Horse
Sleeps with angels
Reprise
Records
Cd -
1994
 |
Neil Young & Crazy Horse:
Neil Young, sang, gitar,
fløyte, accordion, produsent
-
Frank "Poncho" Sampedro, gitar, piano, marimba
-
Billy Talbot, bass, marimba
-
Ralph Molina, trommer
-
David Briggs, produsent
Genre: Canadisk Rock
Låter: My heart
-
Prime of life
-
Driveby
-
Sleeps with angels
-
Western hero
-
Change your mind
-
Blue Eden
-
Safeway cart
-
Train of love
-
Trans Am
-
Peace of crap
-
A dream that can last
I Rockeweb:
1994
|
"I read something and
someone told me a few things that made me think he was in trouble that
week,' sighs Young. For the first time, he is not looking directly at me,
but staring off across the table. He describes how he tried, over three
or four days in the first week of
April in 1994, to reach Cobain. 'I even had my office look for him'. By
that Friday evening, Cobain had taken a life-threatening dose of heroin
and shot himself". (Burhan Wazir, The Guardian, mai 2002).
Mange Neil Young-fans satte kaffen i halsen da "Sleeps With Angels" kom
ut i 1994. Hans tjueåttende solo-album siden 1969 viste seg fort å være
noe helt annet enn hva man hadde hørt fra den kanten på en stund;
feel-good plata "Ragged Glory" (1990), stadion-rock monsteret "Weld",
køntri-skiva "Harvest Moon" og rundt-leir-bålet "Unplugged" (1993). "Sleeps
With Angels" er nemlig et nesten usunt innadvendt, kompromissløst album,
mørkt som den kaldeste, svarteste norske vinternatta. Neil Young hadde
ikke utforsket så mørkt territorie siden klassikerene "On The Beach" og
"Tonight's The Night" i henholdsvis 1974 og 1975. Da "Sleeps With
Angels" kom ut i 1994, trakk flere anmeldere umiddelbart paralleller til
særlig "Tonight's The Night", plata der Neil Young prøvde å bearbeide
tapet av roadie Bruce Berry og gitarist Danny Whitten, som begge døde av
en overdose heroin. Likhetene rent musikalsk kan dog diskuteres; der "On
The Beach" var folky og groovy, og der "Tonight's The Night" humpet
avgårde med et skjevt smil om munnen, er "Sleeps With Angels" fokusert,
hypnotiserende, apokalyptisk og urovekkende. En parallell er dog helt
klart tilstede mellom de tre platene. Dette er en hjemsøkt manns sanger.
En urolig, tenkende, kraftig nedstemt mann. En Neil Young i sorg. Dette
blir det stor rockekunst av.
En av faktorene som utvilsomt utløste dette var intet ringere enn en
papirlapp. Den 5. april 1994 tok Kurt Cobain (vokalisten i Nirvana) en
overdose heroin og skjøt seg selv med hagle i garasjen sin i Seattle. I
avskjedsbrevet sitt siterte han Neil Young's låt "Hey Hey, My My (Into
The Black)": "It's better to burn out than to fade away". Cobain's kone,
Courtney Love, publiserte dette brevet kort tid etter selvmordet. Dette
gikk sterkt inn på Neil Young, som hadde følt fare på ferde og prøvd å
kontakte Cobain i dagene før han tok livet av seg - uten å lykkes. Neil
Young, som på det tidspunktet akkurat hadde startet
innspillingsprosessen av
sin nye plate i Complex Recording Studios i Los Angeles, tok noen dager
fri, og kom tilbake med et knippe nye låter, deriblant "Prime Of Life",
"Change Your Mind", og nettopp "Sleeps With Angels". I løpet av våren og
sommeren 1994 spilte Neil Young inn "Sleeps With Angels" med Crazy Horse
i ryggen og David Briggs bak spakene (forøvrig for siste gang, han døde
ikke lenge etter av kreft). Resultatet ble ei skive som aldri slutter å
forundre meg. "Sleeps With Angels" bærer på en mystikk (Neil nektet
konsekvent å løfte så mye som en finger i øyemed av å promotere "Sleeps
With Angels", hverken i forkant eller i kjølvannet av utgivelsen. Den
dag i dag er "Sleeps With Angels" et ikke-tema i alle intervjuer med
Neil Young), en ektefølthet, en desperasjon og ikke minst et lydbilde
som trolig for all tid kommer til å være som brent inn i øregangene
mine.
Plata åpner på fantastisk vis med den sarte vuggesangen "My Heart". Neil
Young trakterer tack pianoet sitt som om dette var den siste låta han
skulle komme til å spille noen gang. - Og hvilken lyd! Det er som om man
praktisk talt står i rommet han sitter og spiller i. Dette er låta du
vil høre på da du sitter på verandaen din en sen vår-natt og ser på
stjernene. Stort og vakkert.
"Prime Of Life", hvilket er den første "Cobain-låta", løper så andre
runde. Dette er en herlig, funky(!), sløy rockelåt som lever sitt eget
liv. Neil Young har for anledningen dratt fram en slags fløyte. Crazy
Horse groover bra. Ikke akkurat en erketypisk Neil Young-låt, men så er
den da heller ikke på et erketypisk Neil Young-album. Kryptisk tekst.
Låter kule, dette.
"Driveby" er platas tredje spor - selv om dette er så alldeles mye mer
enn bare "et spor". Dette er kanskje den tristeste låta jeg har hørt
noen gang, uten å være så tilsynelatende forbanna trist av den grunn.
Sangen handler om ei lita jente Neil kjente, som ble skutt ned og drept
med maskinpistol i nettopp en "driveby". Fantastisk gitararbeid. Denne
låta er verdt hele plata alene.
Så går vi rett inn i selve dovregubbens hall, platas kjerne og
tittelspor "Sleeps With Angels". Et inferno av gitarstøy, feedback og
generelt helvete. Dette er "Cobain-låt" nummer to, noe som også er lett
å skjønne av teksten, selv om Cobain aldri blir nevnt ved navn. Denne
låta er fæl å høre på, noe den også skal være. Dette sporet er mer som
et spontant følelsesutbrudd enn som låt å regne. Dette lukter død og
dommedag på flere kilometers avstand. Stort.
Neste låt ut, "Western Hero", kunne ha glidd rett inn på Neil's "Harvest
Moon"-plate (1992). Her snakker vi køntri, med andre ord. Dette er dog
køntri med an edge to it, ikke bare "nok ei låt" han lirer av seg. Neil
er vokal-messig i sitt ess her. Han synger med en så stor innlevelse og
varme at du automatisk holder kjeft og bare lytter. Det er tydelig at
han trives med denne låta, noe som skiva også bokstavelig talt bærer
preg av, siden spor ni - "Train Of Love" - har akkurat samme melodi. Og
da mener jeg totalt identisk melodi, likt arrangement, etc - han har
bare byttet ut teksten. Det rare med dette er at det føles helt
naturlig, få stusser på dette spesielle grepet. Av disse to låtene har
"Western Hero" de tøffeste gitarsoloene (hårreisende bra), mens "Train
Of Love" har den beste teksten.
Deretter glir vi inn i platas neste kjernespor, "Change Your Mind".
Dette er rett og slett Neil Young's beste "lange" låt noen gang. - Og da
mener jeg "lang". Låta tikker inn på over 14 minutter. Det som er så
utrolig med dette er at låta ikke føles ett sekund for lang. Alle som
mener Neil Young ikke kan spille gitar burde dessuten bli tvingt til å
høre denne låta. Dette er stor, stor gitarkunst. Dette er også "Cobain-låt"
nummer tre. Teksten fungerer mest som et
dikt. En fantastisk reise på et snaut kvarter. Også denne låta er
apokalyptisk, dommedagslignende. Svært og slemt!
Neste spor, "Blue Eden", er nok en rar produksjonsmessig vri. Denne låta
er åpenlyst en jam som er blitt fanget på tape (det står i coveret at
alle gutta har vært med å lage denne). Teksten på låta er sammensatt av
tekstlinjer fra tre, fire andre låter på plata. På tross av at "Blue
Eden" er en sløy, mørk, bluesy seanse, fungerer den faktisk som et
pusterom innimellom de store, tunge låtene på skiva. Det virker som om
Neil prøver å konkludere platas første
halvdel i sine repeterende tekstlinjer og seige gitarriff.
Før man vet ordet av det, glir man tilsynelatende helt uforstyrret inn i
nok et stort øyeblikk på plata, nemlig "Safeway Cart" - som sammen med "Driveby"
og "Sleeps With Angels" utgjør det mørkeste hjørnet av denne allerede
mørke skiva. "Safeway Cart" er som dratt ut av en
horror-movie. Det hypnotiserende kompet lister seg avgårde, som om det
prøver å rømme vekk fra noe, mens Neil hvisker en slags mystisk
dommedags-profeti ispedd noe som kan virke som religiøse undertoner.
"Train Of Love" følger deretter (Se avsnittet om "Western Hero"!), like
skjør og vakker som sitt tvillingsøsken, nettopp "Western Hero". Neil
Young prøver å finne å hamle opp med all faenskapen i verden. Ikke
småtteri, med andre ord. Og han prøver så hardt, så hardt. En
av Neil Young's vakreste tekster noen gang. En perle av en låt.
"Trans Am" tar så roret. "Trans Am" kan komposisjonsmessig minne litt om
"The Last Trip To Tulsa" ("Neil Young" 1969). Låta passer dog inn på
skiva som hånd i hanske med sitt seige, mørke komp. "Trans Am" er
storytelling på høyt nivå. Vi blir tatt med inn i et mørkt,
helvetes-lignende landskap via merkelige metaforer og kryptiske
assosiasjoner. "Trans Am" er allikevel ikke så forbanna trist som
brorparten av plata - heller mer mystisk, søkende.
Med "Piece Of Crap" drar Neil og gutta rullgardinen opp og lar lyset
slippe inn for første og siste i løpet av skiva. "Piece Of Crap" er en
studie i give-a-fuck rock n'roll. Låta er intet ringere enn en morsom
låt - kanskje det siste man forventet skulle dukke opp på denne platas
nest siste spor. Teksten er et spark i ræva på kommersialismen, og
dagens bruk-og-kast tankegang. Låta rommer også noen av de mest
hårreisende koringene jeg noen gang har hørt. Rocker bra, gjør det også.
Ikke verst!
Plata runder av med "A Dream That Can Last", ei låt som tar over der
platas første spor, "My Heart", sluttet. Det samme tack pianoet, det
samme lydbildet, den samme stemningen, bare en anelse lysere. Drømmen er
paradiset, den siste, lykkelige hvile. Ringen er sluttet, og Neil setter
et verdig punktum på mesterverket "Sleeps With Angels", selv om han
snubler litt her
og der i sin traktering av tangentene - noe som hos undertegnede bare
oppleves som sjarmerende. Neil får til slutt skuta inn til havn etter en
lang og hard reise. Ikke rart han er litt ustø på hånda!
- "Sleeps With Angels" er herved anbefalt på det sterkeste!
Morten Wærhaug 7 juni 2004 |
|
