Youth Pictures Of
Florence Henderson
Youth Pictures Of
Florence Henderson
How Is
Annie Records/
Musikkoperatørene
Cd
-
2010 -
På MySpace
Rock Engh Roll 2010 |
Anmeldelse:
Reaksjon skaper motreaksjon.
Stadig leser vi om at cd-en vil dø ut. De sa det samme om vinylen. At
fysiske og noe uhåndterlige lagringsformater blir borte, fordi folk kan
laste alt ned fra nettet gratis eller mye billigere, og lagre det på chips
som er like store som en fingernegl. Det skjer selvsagt ikke. Jeg tror de
vil leve godt side om side. Vinylen er allerede tilbake i manesjen, og
cd-en må først få det verre før den får det bedre. Man må ikke glemme at
mange som liker musikk liker albumformatet, ikke bare enkeltstående låter,
gjerne spredd på en iPod i shuffle. Allerede nå ser vi at de som gir ut
musikken på vinyl eller cd gjør det med flid; det er solid innpakket,
gjerne remastret fra mastertapen, med bilder, tekster, info, ja inkludert
alt en skikkelig rocker elsker.
Vinylplater opplever en ny renessanse, og cd-plata er absolutt ikke på vei
mot døden, men mot en tilpasning som er skreddersydd for et musikkelskende
folk som vil ha sakene gjort ordentlig. Sjekk for eksempel ut de oftere og
oftere utgitte digipakkene på cd, det er prima vare. Sjøl har jeg kutta ut
å brenne plater, til nød laster jeg ned enkeltlåter, men det fører til at
jeg kjøper flere plater enn færre. Tilgjengeligheten på nettsamfunn som
YouTube, iTunes, Spotify, Facebook, MySpace og andre gjør at vi
musikkelskere oppdager enda mer musikk, og vil ha det tilgjengelig flere
steder, også i platehylla. I dag har jeg ofte musikk på vinyl for
hjemmebruk, på cd for bilbruk, og på data for mosjonsbruk - vi snakker om
lagringspluralisme i moderne rock. En reaksjon har skapt en motreaksjon.
Youth Pictures Of Florence
Henderson traff hverandre under studier i Bodø i 2003. De kommer fra
forskjellige deler av landet. De begynte å spille sammen og en uhøytidelig
demo innspilt i et bomberom i 2005 fremkalte euforiske reaksjoner i
musikkpressen. Albumet "Unnoticeable in a tiny town, invisible in the
city" er en av de beste miksene av postrock, ambient og vridd pop som er
laget, og alt er dynka i et lag med melankoli, omtrent slik man lakkerer
biler på mange bilfabrikker, ved å dyppe hele karosseriet ned i et kar med
lakk. Så ble det ordentlig stille etter en runde med konserter. Bandet
oppløste seg i alle regnbuens farger og medlemmene ga lyd fra seg i andre
ensembler på bandets label How Is Annie Records. Men så, i Oslo i 2007,
fant bandet sammen igjen. Denne gang styrket med ytterligere to gitarister
og en cellist. Innspillingen av "Youth Pictures Of Florence Henderson"
startet sommeren 2009.
YPOFH har laget en dobbel-cd bestående av 8 suiter, pakket inn i bokform
slik Radiohead gjorde det med sin førsteutgave av vidunderlige "Amnesiac".
Inni "boka" finner vi 32 boksider i A5-format, med bilder laget av
Bergens-kunstnerne Hans Hansen og Hanne Grieg Hermansen. Musikalsk sier
det seg selv at med 8 suiter spredd utover 2 cd-er så har YPOFH utforsket
terrenget de befant seg i på den første plata grundigere. De ligner
fremdeles mest på vokalbasert islandsk melankolsk postrock ala Sigur Ros,
men gjennom de to cd-ene hører vi et band som gjennom solid musikerkraft
og sensasjonelt godt kompositorisk oppbygde temaer drar i land en
undergrunnsflora av vellyd som knapt har sett sin like. Suitene er vakre,
kosmiske, drømmende, fylt av en hypnotiserende tristesse, men likevel så
komplekst montert sammen at det hjelper ikke å ta snarveier for å komme
inn til selve navet i komposisjonene. Du må lytte og lytte, la musikken
synke inn i deg. Være tålmodig. Dette er perfekt cd-musikk, ikke perfekt
for urolige sjeler som ikke har ro nok til å lytte seg gjennom en enkelt
3-minutters junklåt på nett, mtv, voice, iphone eller ipod.
Cd 1, som de har kalt "Puzzle", er best. Nær perfekt. Verket "To sit down
or to follow, so i follow" gir deg euforisk vakre stemningstopper. Cd 2,
som de har kalt "The Detective", virker ikke så monumental etter de første
10 til 12 gjennomspillingene, men så overmanner den deg også med sitt dype
og mangfoldige følelsesregister. På "The League will never let the albino
kid die" rocker de ørlite. Jeg skulle likt å vite hvor mye av dette
stoffet som er improvisert, og hvor mye som er innøvd. YPOFH balanserer
mellom det lyttevennlige og det krevende, ja de nærmest perfeksjonerer den
miksen. På cd 2 reiser de seg i rockens tegn en gang til også, på suiten
"I think E.T. is involved in my family". De tyr nesten til hardrock-knep,
og en føler at de har behov for å riste litt løs. For lytteren blir det en
kjærkommen avveksling, og plata vokser seg enda sterkere. De kunne gjerne
gitt ut enda en cd på denne, og det hadde blitt en box; og den 3. cd-en
kunne de kalt "solopartier vi måtte refusere grunnet plassmangel".
Akkurat nå føler jeg at...dette er en av de beste platene som er utgitt av
et norsk band gjennom tidene! |
Youth Pictures Of
Florence Henderson
Unnoticeable in a tiny
town, invisible in the city
How Is
Annie Records/
Dead Letter Records
Cd
-
2005
 |
Youth Pictures Of
Florence Henderson:
Gjermund Jappee, gitar, vokal, glockenspiel
-
Torbjørn Endal, gitar, vokal, melodica, glockenspiel
-
Morten Samdal, trommer, glockenspiel, vokal
-
Audun H. Hagen, bass + gjestemusikere Elling Snøfugl
-
Charlotte Sanden
Genre:
Norsk Postrock
- Melankolsk Progrock
-
Ambient Progrock
Låter:
Van Gogh kept painting himself because he was the only model he had
- Yet we continue to
build there, the structure
- How odd to see
these lamps still burning
- I've got a picture
of you boss
- A list not to be
read at your wedding
- We may be
remembered by what we did when we sat down.
I Rockeweb:
2005
-
Build
Nest, Sleep
-
Morfar
Webreferanse:
YPOFH
|
Musikkskribenter får gjerne
vedlagt et presseskriv sammen med skiva man skal anmelde. Noen av disse
presseskriva inneholder egentlig alt fornuftig som kan skrives om plata,
egentlig kan jeg bare klippe ut det som står der og lime det inn i min
egen omtale, for å gjøre det veldig enkelt. Til og med artistreferanser er
leksa opp slik at skribenten slipper å bryne skallen på hvor man har hørt
dette før, og har man noen musikalske hull så tettes de effektivt igjen av
et innholdsrikt presseskriv, som til og med beskriver hvor bra musikken
er. Mange skribenter lever i et deadlinehelvete og synes sikkert det er
lettvint å ty til presseskrivet i en travel hverdag. Derfor blir veldig
mange anmeldelser helt like, og alle er enig om at plata er god, for det
står det jo i presseskrivet. I alle fall er det sånn hvis først en av de
store i bransjen, som VG eller Dagbladet, gir full
pott. Da er en epidemi løs, terningøynene ruller vilt og et band blir hypa
langt inn i drømmeland. I dette tilfelle fra Dead Letter/How Is Annie
Records er presseskrivet så fordømt bra skrevet at man blir sittende lenge
å fundere over hva man skal finne på å skrive som ikke allerede står på
trykk på plateselskapenes sider, på bandets side, eller på et vell av
musikksider.
Jeg har egentlig ikke så dårlig tid, jeg får omtrent en plate i posten
hver dag, og bruker en uke på å lytte meg ferdig med en skive. Sånn sett
har jeg muligens dårlig tid, men bandene får heller vente på omtalen, for
jeg vil høre ordentlig på skiva før jeg uttaler meg, og masse musikk må
man bruke god tid på, som for eksempel musikken til Youth Pictures Of
Florence Henderson (YPOFH).
Medlemmene i bandet kommer fra vidt forskjellige steder i landet, fra
Halden, Holmestrand, Bjugn og Trondheim, og de møttes høsten 2003 på
journalistikklinja på høyskolen i Bodø. Kort fortalt så fant de ut at de
ville starte et band sammen, et band som ikke skulle være et typisk
studentband, men noe som var helt annerledes enn det meste som lages her
hjemme. Etter litt prøving og feiling havnet de i postrockens favn, og
bortsett fra fantastiske The Samuel Jackson Five, som slapp en vidunderlig
plate i fjor, så er ikke det en typisk greie i Norge, enn så lenge.
Nå har jeg informert litt om bakgrunnen til bandet, nå river jeg i stykker
presseskrivet og lar musikken flyte inn i kropp og sjel. Jeg har jo juksa
litt da, litt sånn Ingrid Espelid Hovig juks, jeg har jo nemlig hørt på
denne plata i minst en uke. Et par ganger hver dag og den har snurra i ett
hele denne dagen da disse ord skal trykkes i en omtale. Omtrent slik synes
jeg plata er:
Første gang satt på skiva ante jeg ikke hva det var før jeg satt den på.
Jeg var stilt inn på punkrock og fikk ikke helt tak i det. Musikken bare
fløyt sakte fremover, kun 6 lange låter med en samlet spilletid på 45
minutter. Jøss, progrock, tenkte jeg da, og begynte allerede å grue meg
litt til anmeldelsen, for dette virket som ganske seige saker å jobbe seg
gjennom. Men allerede neste dag, under neste gjennomhøring skjedde det noe
rart. Jeg husker det regna, og det var trist for det var sommer og regnet
ga seg ikke. Jeg var litt trist der jeg satt, sliten etter en tung økt på
jobb, en strømregning på nesten 4 laken og kommunale avgifter som kan ta
livet av en fullvoksen Hvalross, det var de periepenga liksom. Mens jeg
satt der og syntes synd på meg sjøl merket jeg det kilte deilig i øret og
vakre harmonier fylte rommet. I all verden, er det Sigur Ros som spiller?
Det var det ikke. Det tomme flotte forseggjorte plateomslaget bekreftet at
det var YPOFH som spilte.
Det første som tente meg ordentlig på denne skiva var den ufattelige vakre
melankolske vokalen. Javel, så ligner det på Sigur Ros, men alt ligner på
noe, det er umulig å unngå etter 50 år med rock. Derimot så lignet det
musikalske bakteppet ikke på dette feiende flotte islandske bandet, men på
en suveren miks mellom flere av de artistene jeg har spilt oftest de siste
åra, som Tortoise, Explosions In The Sky og Mogwai av nyere saker, og Pink
Floyd, Spacemen 3 og ambientguden Brian Eno. YPOFH lager episk, kosmisk og
drømmende musikk, og alt de bedriver er bygd på det melankolske og vakre.
Derfor synes jeg ikke det blir riktig å sammenligne dem så mye med
Godspeed You Black Emperor, som etter min mening har et mye dystrere og
voldsomt utrykk, et slags progrockens vrengebilde om du vil. For all del,
bandet er kolossalt bra, men bruker helt andre virkemidler og er støyende
svartmagikere, mens YPOFH er sensitive lysmagikere. Likevel, begge bandene
bygger opp låtene lag på lag til det formelig eksploderer i en lydorgie
som faktisk er helt besettende, før de tar det helt ned og du kan slappe
av, nyte livet, være glad. Alle tanker om regn, regninger og jobb er
fjernet som dugg for solen.
YPOFH har et kort i erme som ikke så mange andre band har, de har et par
gitarister som skaper sjelfull vellyd som smører hjerte, hjerne og kropp.
Gitarpiruettene vikler seg sanselig inn i den vakreste sangkunst fra
nettopp de samme gutta og man føler seg privilegert som har evnen til å
føle en slik glede over slik overjordisk vakker musikk. Bakteppet er
droneaktig, episk, atmosfærisk, lekker, elegant, men de har funnet plass
til rocken også, som i åpningssporet, med den kreative tittelen "Van Gogh
kept painting himself because he was the only model he had". Istedenfor å
skape trøkk gjennom lange sekvenser instrumentkræsj bygger de opp et
suggererende rockdriv med trommevirvler, bassgroove og Radiohead-aktige
gitarkaskader, som nevnte låt er et godt eksempel på - under denne magisk
vakre sangen altså. Du verden.
Kanskje plater som dette kan få postrocken ut av gjørma og gjøre den
tilgjengelig for et litt større antall mennesker. Folk er jo hysterisk
glade i Pink Floyd og album som "Dark side of the moon" og "Wish you were
here", som nettopp hadde en lang rekke overmåte vakre passasjer i seg, men
også det ytterst kompliserte. YPOFH er også slik, "I've got a picture of
you boss" er et godt eksempel på akkurat det: utfordrende musikk kledd i
vakre toner.
Jeg har nevnt åpningssporet, men alle verkene er helhjertede godbiter for
musikkglade. Plata er en oase for de som ønsker utfordrende følsom musikk
som treffer deg over tid. Det er rart med det der egentlig, hvordan
musikken blir bedre over tid, etter mange gjennomhøringer. Musikk som
høres bra ut med en gang blir dårlig mens musikk som høres dårlig ut blir
bra. Det var lettere med Elvis Presley og The Beatles, de hørtes bra ut
for 50 år sida og det høres bra ut i dag. Det blir spennende å se om Youth
Pictures Of Florence Henderson høres bra ut om 50 år - det tror jeg de
gjør, for vakker musikk du må jobbe litt med har ingen holdbarhetsdato
stemplet på seg.
Rock Engh Roll 17 juni 2005 |
|
