Zacharias
In the maze
Astron/Mudi
Cd
-
2009 -
På
MySpace
 
Rock Engh Roll 21 nov. 2009 |
Anmeldelse:
Etter 2 år med hard jobbing er Oslobandet Zacharias klar med sitt
debutalbum. Positive tilbakemeldinger på sin musikk og energiske sceneshow
har gitt bandet tro på at bandets noe vågale alternative melodiske poprock
med elementer av progrock og melankoli kan nå ut til et større publikum.
Såpass tro på seg sjøl har de at de også gjør seg klar til internasjonal
lansering. Det er bra å ha selvtillitt i denne knallharde bransjen, for
slaga i trynet kommer tett.
Kvartetten med selvtilliten i orden er: Mats Jakob Nesmann, trommer;
Sindre Sannes, gitar, vokal; Mats Wennerberg, gitar, vokal; Håkon Øyren, bass, keyboards, vokal. 3 av de 4 medlemmene bytter på å synge.
Et spennende og ikke så vanlig opplegg akkurat det. Noe som heller ikke er
så vanlig er at de bruker bevisst musikalsk polaritet som et av de
viktigste virkemidlene; de beveger seg fra det melodiske til det
tungfordøyelige, fra det myke til det harde, fra det klisjépregede til det
progressive. Som lytter får man også et noe schizofrent forhold til
musikken, for hver gang man tror man har "skjønt" det, så dukker det opp
overraskelser som bryter opp låta.
Bandets tekniske nivå er sjeldent høyt til et
såpass ungt band å være, og da tenker jeg ikke bare på hvordan de
behandler instrumentene sine, men også hvordan de monterer sammen låtene.
Dette er krevende musikk, både for den som spiller og for den som lytter.
En slags alternativ og kranglete utgave av Coldplay kan de kanskje ligne
på. Jeg er også sikker på at Radiohead er blant bandets store forbilder. Den
melodiøse progrocken som eksploderer i giftige gitarutbrudd er
liksom typisk dem, og Zacharias fikser samme effekten innimellom, hør bare
på den supre soloen i låta "Help me". Dessuten bruker de orgel som vekker
assosiasjoner til 70-tallets progrockere, som i åpningslåta "Sweet tooth".
Det er i hele tatt veldig bra spilt gjennom hele skiva.
Bandets tekniske briljans
kan dog ikke skjule at flere av låtene ikke er gode nok som selvstendige
komposisjoner, men holder seg flytende kun takket være bra spilling. En
låt som imidlertid er kanonbra er "Typo". Når bandet kommer opp med så bra
og fengende låter er de virkelig interessante. I mellomspillet hører vi
en utsøkt tangentsolo, og vi er inne i et lite rom fylt av vakker jazzrock. Det er
flere gode låter her, men "Typo" er spesielt bra. På den så fungerer
de også som låtskrivere, ikke bare musikere. Vokalen er en utfordring å
like, her får du ingenting gratis. Den kan høres falsk ut, eller med
fraseringer som høres malplasserte ut, men etter mange runder i spilleren
virker det som alle elementene i lydbildet tilpasser seg hverandre på en
smart måte, til og med vokalen. Det som først høres ut som en svakhet,
blir en styrke.
Et modig og alternativt band altså, og ikke minst dyktige musikere. Men de
har noe å gå på som låtskrivere. De er fremdeles unge og lovende, så utfordringen
med å fylle en hel plate med gode komposisjoner takler de greit med det pågangsmotet de har. |
