The Black Keys fra Akron, Ohio ble håndplukket til å varme opp for Sleater-Kinney på åpningen av deres vinterturne i 2002. Om dette var før eller etter duoen Dan Auerbach (gitar,vokal) og Patrick Carney (trommer) ga ut sitt debutalbum, "The Big come up", veit ikke jeg, men faktum er at den skiva fikk satt turbofart på karrieren til de unge bluesrockerne i 20-åra. Plata dunka inn som nr. 10 på årslista til Mojo og den ble kåret til en av de fem beste skivene i 2002 av Village Voice i New York. Og i år er de allerede en av toppnavnene på Notodden Blues Festival  - Europas flotteste og største blues festival.

The Black Keys er en av de gromme juke-joint (hard elektrisk blues) artistene på plateselskapet Fat Possum Records, et selskap som også huser Kenny Brown, Jelly Roll Kings, Fred Mc Dowell, R.L. Burnside, T-Model Ford og Junior Kimbrough - alle artister som spiller den samme moderne bluesrocken Fat Possum Records har blitt kjent for å eksponere.
The Black Keys er på mange måter et musikalsk mirakel for slike som meg, som liker rå, elektrisk bluesorientert rock. "Thickfreakness" lyder som en miks mellom Hound Dog Taylor, Led Zeppelin, The White Stripes, Jon Spencer Blues Explosion, ZZ Top, The Fabulous Thunderbirds, Johnny Winter og Muddy Waters. Kan det bli tøffere? Mitt svar er et klart nei!

I Dan Auerbach har Fat Possum Records funnet en verdig arvtaker til alle disse guruene i moderne blues og rock. Det hører med til historien at han har bodd hjemme hos blueskongen
T-Model Ford i ukesvis på gulvteppet og absorbert hans måte og spille blues på. Han har videre en pill råtten, bluesa whiskyrøst som det oser musikkhistorie av. Gitarspillet hans er så vridd, groovy og ekte at man får gåsehud fra stortåa til nesetippen. Og det låter så herlig improvisert - ikke rart det, når plata ble spilt inn på 14 timer i løpet av en eneste dag. Slik sett - og spesielt i forhold til det faktum at de bare bruker gitar og trommer - er det lett å sammenligne The Black Keys med The White Stripes. Dette er nemlig skikkelig garasje, og det hadde ikke vært noe problem å plassere disse gutta på en scene sammen med pønkete garasjeband.

Alle låtene på "Thickfreakness" er egenkomponerte minus "Everywhere i go", som er skrevet av labelkollega Junior Kimbrough, og "Have love will travel", som er skrevet av Richard Berry. På en nærmest perfekt skive er det vanskelig å plukke ut noen spesielle favoritter, men vil likevel trekke frem tre helt eminente låter: "Hard row" har et riff enhver rocker vil dø for å få patent på og en skurrende overstyrt gitarsolo med ditto skrikhals-synging av Auerbach. "Set you free" er mer av det samme, og på denne låta får trommis Carney kjørt seg også. I "Hurt like mine" er tempoet skrudd ned betraktelig, og tankene går tilbake til mine fantastiske Hound Dog Taylor plater på Alligator Records - The Black Keys tangerer mesteren! "No trust" minner meg på hvor bra ZZ Top var på sin storhetstid på 70-tallet. Auerbach presterer et gnistrende godt gitarspill og det ruller og gynger som på gamle Peter Wessel ti nautiske mil fra Larvik.
Kom ikke her å si at rock og blues er død! The Black Keys er vital som en nyfødt skilpaddeunge på veg mot havet!
9,5/10

I Rockeweb:
Årslista 2003
Blues

Webreferanser:
The Black Keys
Fat Possum Records
Notodden Blues Festival 2003