David Robert Jones debuterte allerede i 1967 under artistnavnet David Bowie. Det er når dette skrives utrolige 35 år siden, og hans alter ego Ziggy Stardust feirer i år 30- årsjubileum. Problemet med å anmelde plater av en artist av Bowies støpning er å ikke sammenligne for mye med hans gamle stoff. Det har man gjort siden 1980, da hans foreløpig siste geniale album, "Scary monsters", ble levert ut til de ventende massene. I 20 år har Bowie lidd under tyngden av sine tidligere kunststykker. Grunnen er at man gjerne kan være enig om at Bowie ikke har vært på høyde gjennom alle de siste åra, men rett skal være rett, for hadde man samlet sammen de beste låtene på alle disse skivene, hadde man fått en tjukk bunke med klassikere. Problemet er at platene har vært fylt opp med såpass mye fyllstoff at de stort sett er blitt bytta inn igjen eller støva ned i hylla, hvis man da i det hele tatt har giddi å kjøpe dem.  Det finnes unntak. "Outside" og "Earthling" for eks. er strålende plater. Førstnevnte er en eksperimentell skive som beviser at Bowie noe ufortjent har blitt omtalt som en artist som har passert middags høyden. Vi skal heller ikke glemme Tin Machine prosjektet som tidvis leverte brilliant tungrock. 
Når "Heathen" slippes er det altså 22 år siden mannen, etter de fleste anmelderes mening, ga ut en kanonskive. Om dette er årsaken til at Bowie har hyra inn Tony Visconti som co-producer igjen veit ikke jeg, men det har han altså gjort, og siste skiva han var med på het "Scary monsters".
Bowie er en av rockens aller største artister, og helt klart en av de mest banebrytende. Som sanger, produsent, låtskriver og mediadokke har han vært verdensledende. 
Nå er han her med "Heathen", og sjokkerer positivt, for "Heathen" er intet mindre enn strålende. Det finnes knapt en dårlig låt, han bruker ny innspillings-teknologi på en vidunderlig måte, og plata passer til hverdag som til fest. Den er perfekt i bilen, den er perfekt når du steker kylling, den er perfekt til en øl på verandaen og den  er perfekt som dagen-derpå musikk. 
Litt detaljer om låtene følger herved.  Plata åpner med "Sunday"- en låt som i oppbygning minner litt om singelversjonen av "Cat people", en formidabel låt, men i motsetning til på den låta som drar seg opp til et klimaks, så slutter "Sunday" når det begynner å bli moro.
Litt irriterende i starten, men sikkert bevisst, for platas killer, Pixies låta "Cactus", freser igang på en storslagen måte. Overgangen mellom låtene er utstudert genial. Jeg har nå alltid ment at Pixies i sin tid ble veldig påvirka av Robert Fripps gitarspill på "Scary monsters", og det er en utsøkt glede å høre at Bowie dyrker Pixies. "Cactus" er forøvrig en av tre låter han har lånt av andre. De andre er "I've been waiting for you", som er henta fra Neil Youngs gode, men litt ujevne, første soloalbum fra 1969. Den tredje er laget av den småsyke countryrockeren Legendary Stardust Cowboy. Alle tre låtene har fått for anledningen nye spennende klær, og Bowie sørger nok for at de fleste finner frem til platene i hyllene med sine respektive artister. 
Det deilige er at Bowies egne låter på plata er helt på høyde med de tre. "Slip away" er en ny flott låt. Ligner ikke lite på noe fra "Hunky dory". En nydelig melodi blir krydret med synging av høy standard og et arrangement som er så Bowie fra hans storhetstid at det gjør vondt. Tida står faktisk stille. "Slow burn" fortsetter i samme sporet, igjen en flott melodi med et besettende refreng. Låta kan bli en gjenganger på radio, og er samtidig en av de låtene som ligner mest på perioden rundt "Let's dance". "China girl" og "Modern girl" lusker rundt i gangene her. 
På "Afraid" prøver han å rocke. Pete Thownsend og Dave Grohl er med og spiller gitar på denne skiva forøvrig. "Afraid" er en slik låt Bowie kunne ha startet med på en konsert, men versjonen på plata er litt baktung. Jeg har aldri vært noe særlig glad i fioliner i tunge rockere. 
"I would be your slave" er Bowie for det nye årtusenet. Med den låta viser han at overgangen til datastyrt rytmisk musikk ikke er noe problem for hans del. House, tekno og nyere lydstrukturer virker ikke malplassert i Bowies verden slik det virker hos mange andre veteraner i rocken. Bowie følger opp det nye og utvikler det videre, som alltid.
Og som vanlig fra den mannens side, lyden er upåklagelig. Bowie er en mester i å lage riktig lyd. 
"5.15 the angels have gone" er ny "Heroes" eller "Ashes to ashes". Altså en ny klassiker. En utrolig flott låt som du kan glede deg til å høre, med overganger av en annen verden. Aldeles praktfull låt. Det samme gjelder "Everyone says hi", selv om den kanskje er på kanten til å bli for snill og glatt, likevel en fin låt, som sikkert blir en liten hit. På "A better future" er Bowie igjen genial. -I demand a better future- synger Bowie og viser seg som en oppegående tekstforfatter, igjen. 
Hele plata strutter av gode komposisjoner, men man bør ha et positivt forhold til nyere sjangere innen populærmusikken for å få fullt utbytte av plata. Det har jeg så det er ikke noe problem. Plata avsluttes med tittellåta. En låt som kunne vært henta rett ut fra "Low" fra 1977. Det gjenstår å se hvordan denne skiva står seg over tid, men i mellomtiden spiller jeg den om og om igjen. Og bare for å ha nevnt det; dette er Bowies 25 studioalbum. Jeg tar av meg hatten for denne mannen.
Rock Engh Roll 18/11-02

DAVID BOWIE
Aladdin sane
(EMI Records 1973)
10/10