PLATEANMELDELSER
Av Jens Magnus og Rock Engh Roll


DAVID BOWIE
Heathen
(Columbia Records 2002)

8,5/10

David Robert Jones debuterte allerede i 1967 under artistnavnet David Bowie. Det er når dette skrives utrolige 35 år siden, og hans alter ego Ziggy Stardust feirer i år 30- årsjubileum. Problemet med å anmelde plater av en artist av Bowies støpning er å ikke sammenligne for mye med hans gamle stoff. Det har man gjort siden 1980, da hans foreløpig siste geniale album, "Scary monsters", ble levert ut til de ventende massene. I 20 år har Bowie lidd under tyngden av sine tidligere kunststykker. Grunnen er at man gjerne kan være enig om at Bowie ikke har vært på høyde gjennom alle de siste åra, men rett skal være rett, for hadde man samlet sammen de beste låtene på alle disse skivene, hadde man fått en tjukk bunke med klassikere. Problemet er at platene har vært fylt opp med såpass mye fyllstoff at de stort sett er blitt bytta inn igjen eller støva ned i hylla, hvis man da i det hele tatt har giddi å kjøpe dem.  Det finnes unntak. "Outside" og "Earthling" for eks. er strålende plater. Førstnevnte er en eksperimentell skive som beviser at Bowie noe ufortjent har blitt omtalt som en artist som har passert middags høyden. Vi skal heller ikke glemme Tin Machine prosjektet som tidvis leverte brilliant tungrock. 
Når "Heathen" slippes er det altså 22 år siden mannen, etter de fleste anmelderes mening, ga ut en kanonskive. Om dette er årsaken til at Bowie har hyra inn Tony Visconti som co-producer igjen veit ikke jeg, men det har han altså gjort, og siste skiva han var med på het "Scary monsters".
Bowie er en av rockens aller største artister, og helt klart en av de mest banebrytende. Som sanger, produsent, låtskriver og mediadokke har han vært verdensledende. 
Nå er han her med "Heathen", og sjokkerer positivt, for "Heathen" er intet mindre enn strålende. Det finnes knapt en dårlig låt, han bruker ny innspillings-teknologi på en vidunderlig måte, og plata passer til hverdag som til fest. Den er perfekt i bilen, den er perfekt når du steker kylling, den er perfekt til en øl på verandaen og den  er perfekt som dagen-derpå musikk. 
Litt detaljer om låtene følger herved.  Plata åpner med "Sunday"- en låt som i oppbygning minner litt om singelversjonen av "Cat people", en formidabel låt, men i motsetning til på den låta som drar seg opp til et klimaks, så slutter "Sunday" når det begynner å bli moro.
Litt irriterende i starten, men sikkert bevisst, for platas killer, Pixies låta "Cactus", freser igang på en storslagen måte. Overgangen mellom låtene er utstudert genial. Jeg har nå alltid ment at Pixies i sin tid ble veldig påvirka av Robert Fripps gitarspill på "Scary monsters", og det er en utsøkt glede å høre at Bowie dyrker Pixies. "Cactus" er forøvrig en av tre låter han har lånt av andre. De andre er "I've been waiting for you", som er henta fra Neil Youngs gode, men litt ujevne, første soloalbum fra 1969. Den tredje er laget av den småsyke countryrockeren Legendary Stardust Cowboy. Alle tre låtene har fått for anledningen nye spennende klær, og Bowie sørger nok for at de fleste finner frem til platene i hyllene med sine respektive artister. 
Det deilige er at Bowies egne låter på plata er helt på høyde med de tre. "Slip away" er en ny flott låt. Ligner ikke lite på noe fra "Hunky dory". En nydelig melodi blir krydret med synging av høy standard og et arrangement som er så Bowie fra hans storhetstid at det gjør vondt. Tida står faktisk stille. "Slow burn" fortsetter i samme sporet, igjen en flott melodi med et besettende refreng. Låta kan bli en gjenganger på radio, og er samtidig en av de låtene som ligner mest på perioden rundt "Let's dance". "China girl" og "Modern girl" lusker rundt i gangene her. 
På "Afraid" prøver han å rocke. Pete Thownsend og Dave Grohl er med og spiller gitar på denne skiva forøvrig. "Afraid" er en slik låt Bowie kunne ha startet med på en konsert, men versjonen på plata er litt baktung. Jeg har aldri vært noe særlig glad i fioliner i tunge rockere. 
"I would be your slave" er Bowie for det nye årtusenet. Med den låta viser han at overgangen til datastyrt rytmisk musikk ikke er noe problem for hans del. House, tekno og nyere lydstrukturer virker ikke malplassert i Bowies verden slik det virker hos mange andre veteraner i rocken. Bowie følger opp det nye og utvikler det videre, som alltid.
Og som vanlig fra den mannens side, lyden er upåklagelig. Bowie er en mester i å lage riktig lyd. 
"5.15 the angels have gone" er ny "Heroes" eller "Ashes to ashes". Altså en ny klassiker. En utrolig flott låt som du kan glede deg til å høre, med overganger av en annen verden. Aldeles praktfull låt. Det samme gjelder "Everyone says hi", selv om den kanskje er på kanten til å bli for snill og glatt, likevel en fin låt, som sikkert blir en liten hit. På "A better future" er Bowie igjen genial. -I demand a better future- synger Bowie og viser seg som en oppegående tekstforfatter, igjen. 
Hele plata strutter av gode komposisjoner, men man bør ha et positivt forhold til nyere sjangere innen populærmusikken for å få fullt utbytte av plata. Det har jeg så det er ikke noe problem. Plata avsluttes med tittellåta. En låt som kunne vært henta rett ut fra "Low" fra 1977. Det gjenstår å se hvordan denne skiva står seg over tid, men i mellomtiden spiller jeg den om og om igjen. Og bare for å ha nevnt det; dette er Bowies 25 studioalbum. Jeg tar av meg hatten for denne mannen.
Rock Engh Roll 18/11-02



DAVID BOWIE
Aladdin sane
(EMI Records 1973)
10/10

Av en eller annen grunn så blir ikke Bowie nevnt i samme åndedrag som Dylan, Beatles, Elvis og Stones. Jeg synes det er litt rart på bakrunn av hva denne mannen har prestert, spesielt på 70 tallet. Jeg teller opp en håndfull terningkast 6 album bare på 70 tallet. 
Ett år etter at Bowie var Ziggy Stardust fra planeten Mars er han altså...tja, hva er han egentlig, du får tolke plate omslaget som du vil. Musikken på plata er noe av det sterkeste han har gjort i alle fall. "Aladdin Sane" er en veldig rocka plate, og som vanlig fra den karen helt annerledes enn alt annet han har gjort. Lydbildet er rått og deilig med masse soloer og plata er mye mer rølpete enn noe annet han har spilt inn. Gitarist Mick Ronson skal ha mye av æren for det, men også en pianist ved navn Mike Garson. Hør på hans svært lange jazzete pianosolo på tittelkuttet. I tillegg brukes fløyte og sax med hell på deler av plata, som altså er ganske rocka, men som likevel er ganske tøyelig reint stilmessig. Det har blitt plass både til soul, blues, jazz, opera, music hall, pop og glamrock elementer her. Det er i det hele tatt en ordentlig fet plate som jeg ikke har blitt lei selv om jeg spilt den om og om igjen siden jeg var en liten dritunge, noe jeg forøvrig er fremdeles. 
Tekstene hans er ofte totalt uforståelige. Hør på dette avsnittet av "Time" :
Time- In quaaludes and red wine- demanding Billy Dodds-and other friends of mine- take your time...og videre...the sniper in the brain, regurgitating drain- incestuous and vain, and many other last names..javisst, når man prøver å tyde tekstene hans så kan man forstå at Bowie hadde et stoffproblem gjennom store deler av sin karriere. Likevel er det ikke så viktig hva tekstene handler så lenge dette rocker og ruller så hemningsløst.
 
Rock Engh Roll 18/11-02



DAVID BOWIE
Hunky dory
(EMI Records 1971)
10/10

Som en påle i Bowies akustiske periode rundt 1970 står albumet "Hunky Dory". Bowie og gitarist/produsent Mick Ronson har de sentrale rollene på denne nydelige platen. Som vanlig er det Bowies egne låter, og han synger og spiller selv kassegitar og piano. Ronson gjør en glitrende innsats på elgitar. Bass og trommer forvaltes av Trevor Bolder og Mick Woodmansey (Wakeman gjestespiller noe piano). Men det er først og fremst låtene som løfter denne skiva. Klassikeren "Changes" (ch-ch-ch-ch-changees) er i godt selskap her: "Kooks", "Life on Mars", "Fill your heart", "Song for Bob Dylan", "Quicksand", etc, etc. Du finner ikke dødpunkter. Og musikken varierer voldsomt: pop-perler, rockefot, ballader og kabaretmusikk. En produksjon som du må tilbake til Beatles og Dylans høydepunkter fra 60-tallet for å matche. Kanskje er den ikke den absolutte vorspiel-plata, men spill den gjerne en blank formiddag eller en sen kveldstime hvor du virkelig har tid og lyst til å lytte aktivt. Hør samspillet mellom Bowies mange stemmer og Ronsons nakne fenderlyd. Hør det dødstighte kompet. Hør luften mellom instrumentene! Jeg tror ikke jeg har hørt mer enn en håndfull plater fra rock- og popkatalogen i de seneste tre tiår som er så komplett.
Jens Magnus 18/11-02