David
Robert Jones
debuterte allerede i 1967 under artistnavnet David
Bowie. Det er når
dette skrives utrolige 35 år siden, og hans alter ego Ziggy Stardust feirer i
år 30- årsjubileum. Problemet med å anmelde plater av en artist av
Bowies støpning er å ikke sammenligne for mye med hans gamle stoff.
Det har man gjort siden 1980, da hans foreløpig siste geniale album,
"Scary
monsters", ble
levert ut til de ventende massene. I 20 år har Bowie lidd under tyngden
av sine tidligere kunststykker. Grunnen er at man gjerne kan være enig
om at Bowie ikke har vært på høyde gjennom alle de siste åra, men
rett skal være rett, for hadde man samlet sammen de beste låtene på
alle disse skivene, hadde man fått en tjukk bunke med klassikere.
Problemet er at platene har vært fylt opp med såpass mye fyllstoff at
de stort sett er blitt bytta inn igjen eller støva ned i hylla, hvis
man da i det hele tatt har giddi å kjøpe dem. Det finnes unntak.
"Outside"
og "Earthling"
for eks. er strålende plater. Førstnevnte er en eksperimentell skive
som beviser at Bowie noe ufortjent har blitt omtalt som en artist som
har passert middags høyden. Vi skal heller ikke glemme Tin
Machine prosjektet
som tidvis leverte brilliant tungrock.
Når "Heathen"
slippes er det altså 22 år siden mannen, etter de fleste anmelderes
mening, ga ut en kanonskive. Om dette er årsaken til at Bowie har hyra
inn Tony Visconti
som co-producer igjen veit ikke jeg, men det har han altså gjort, og
siste skiva han var med på het "Scary monsters".
Bowie er en av rockens aller største artister, og helt klart en av de
mest banebrytende. Som sanger, produsent, låtskriver og mediadokke har
han vært verdensledende.
Nå er han her med "Heathen", og sjokkerer positivt, for
"Heathen" er intet
mindre enn strålende. Det finnes knapt en dårlig låt, han bruker ny
innspillings-teknologi på en vidunderlig måte, og plata passer til
hverdag som til fest. Den er perfekt i bilen, den er perfekt når du
steker kylling, den er perfekt til en øl på verandaen og den er
perfekt som dagen-derpå musikk.
Litt detaljer om låtene følger herved. Plata åpner med "Sunday"-
en låt som i oppbygning minner litt om singelversjonen av "Cat
people", en
formidabel låt, men i motsetning til på den låta som drar seg opp til
et klimaks, så slutter "Sunday" når det begynner å bli moro.
Litt irriterende i starten, men sikkert bevisst, for platas killer, Pixies
låta "Cactus",
freser igang på en storslagen måte. Overgangen mellom låtene er
utstudert genial. Jeg har nå alltid ment at Pixies i sin tid ble veldig
påvirka av Robert
Fripps gitarspill
på "Scary monsters", og det er en utsøkt glede å høre at Bowie dyrker
Pixies. "Cactus" er forøvrig en av tre låter han har lånt av andre. De
andre er "I've been
waiting for you",
som er henta fra Neil
Youngs gode, men
litt ujevne, første soloalbum fra 1969. Den tredje er laget av den
småsyke countryrockeren Legendary
Stardust Cowboy.
Alle tre låtene har fått for anledningen nye spennende klær, og Bowie
sørger nok for at de fleste finner frem til platene i hyllene med sine
respektive artister.
Det deilige er at Bowies egne låter på plata er helt på høyde med de
tre. "Slip away"
er en ny flott låt. Ligner ikke lite på noe fra "Hunky
dory". En nydelig
melodi blir krydret med synging av høy standard og et arrangement som
er så Bowie fra hans storhetstid at det gjør vondt. Tida står faktisk
stille. "Slow burn"
fortsetter i samme sporet, igjen en flott melodi med et besettende
refreng. Låta kan bli en gjenganger på radio, og er samtidig en av de
låtene som ligner mest på perioden rundt "Let's
dance". "China
girl" og "Modern
girl" lusker rundt i
gangene her.
På "Afraid"
prøver han å rocke. Pete
Thownsend og Dave
Grohl er med og
spiller gitar på denne skiva forøvrig. "Afraid" er en slik låt Bowie
kunne ha startet med på en konsert, men versjonen på plata er litt
baktung. Jeg har aldri vært noe særlig glad i fioliner i tunge
rockere.
"I would be your
slave" er Bowie for
det nye årtusenet. Med den låta viser han at overgangen til datastyrt
rytmisk musikk ikke er noe problem for hans del. House, tekno og nyere
lydstrukturer virker ikke malplassert i Bowies verden slik det virker
hos mange andre veteraner i rocken. Bowie følger opp det nye og
utvikler det videre, som alltid.
Og som vanlig fra den mannens side, lyden er upåklagelig. Bowie er en
mester i å lage riktig lyd.
"5.15 the angels
have gone" er ny "Heroes"
eller "Ashes to
ashes". Altså en ny
klassiker.
En utrolig flott låt som du kan glede deg til å høre, med overganger
av en annen verden. Aldeles praktfull låt. Det samme gjelder "Everyone
says hi", selv om
den kanskje er på kanten til å bli for snill og glatt, likevel en fin
låt, som sikkert blir en liten hit. På "A better future"
er Bowie igjen genial. -I
demand a better future-
synger Bowie og viser seg som en oppegående tekstforfatter,
igjen.
Hele plata strutter av gode komposisjoner, men man bør ha et positivt forhold til
nyere sjangere innen populærmusikken for å få fullt utbytte av plata.
Det har jeg så det er ikke noe problem. Plata avsluttes med tittellåta.
En låt som kunne vært henta rett ut fra "Low"
fra 1977. Det gjenstår å se hvordan denne skiva står seg over tid,
men i mellomtiden spiller jeg den om og om igjen. Og bare for å ha
nevnt det; dette er Bowies 25 studioalbum. Jeg tar av meg hatten
for denne mannen.
Rock Engh Roll 18/11-02

DAVID BOWIE
Aladdin sane
(EMI Records 1973)
10/10
Av en eller annen grunn så blir ikke Bowie nevnt i samme åndedrag som
Dylan, Beatles, Elvis
og Stones. Jeg synes det er litt rart på bakrunn av hva denne mannen har
prestert, spesielt på
70 tallet. Jeg teller opp en håndfull terningkast 6 album bare på 70
tallet.
Ett år etter at Bowie var Ziggy Stardust fra planeten Mars er han
altså...tja, hva er han
egentlig, du får tolke plate
omslaget som du vil. Musikken på plata er noe av det sterkeste han har
gjort i alle fall. "Aladdin
Sane" er en veldig rocka plate, og som vanlig fra den karen helt annerledes
enn alt annet han har
gjort. Lydbildet er rått og deilig med masse soloer og plata er mye mer
rølpete enn noe annet han
har spilt inn. Gitarist Mick Ronson skal ha mye av æren for det, men også
en pianist ved navn Mike Garson. Hør på hans svært lange jazzete pianosolo på tittelkuttet. I
tillegg brukes fløyte og sax med
hell på deler av plata, som altså er ganske rocka, men som likevel er
ganske tøyelig reint stilmessig.
Det har blitt plass både til soul, blues, jazz, opera, music hall, pop og
glamrock elementer her. Det er
i det hele tatt en ordentlig fet plate som jeg ikke har blitt lei selv om
jeg spilt den om og om igjen
siden jeg var en liten dritunge, noe jeg forøvrig er fremdeles.
Tekstene
hans er ofte totalt uforståelige.
Hør på dette avsnittet av "Time" : Time- In quaaludes and red
wine- demanding Billy Dodds-and other friends of mine- take your time...og
videre...the sniper in the brain, regurgitating drain- incestuous and
vain, and many other last names..javisst, når man
prøver å tyde tekstene hans så
kan man forstå at Bowie hadde et stoffproblem gjennom store deler av sin
karriere. Likevel er det ikke så viktig hva tekstene handler så lenge dette rocker og ruller så
hemningsløst.
Rock Engh Roll 18/11-02

DAVID BOWIE
Hunky dory
(EMI Records 1971)
10/10
Som
en påle i Bowies akustiske periode rundt 1970 står albumet "Hunky
Dory".
Bowie og gitarist/produsent Mick Ronson har de sentrale rollene på
denne nydelige platen. Som vanlig er det Bowies egne låter, og han
synger og spiller selv kassegitar og piano. Ronson gjør en glitrende
innsats på elgitar. Bass og trommer forvaltes av Trevor Bolder og Mick
Woodmansey (Wakeman gjestespiller noe piano). Men det er først og
fremst låtene som løfter denne skiva. Klassikeren "Changes"
(ch-ch-ch-ch-changees)
er i godt selskap her: "Kooks", "Life on Mars",
"Fill your heart", "Song
for Bob Dylan", "Quicksand", etc, etc. Du finner ikke dødpunkter. Og
musikken varierer voldsomt: pop-perler, rockefot, ballader og
kabaretmusikk. En produksjon som du må tilbake til Beatles og Dylans
høydepunkter fra 60-tallet for å matche. Kanskje er den ikke den
absolutte vorspiel-plata, men spill den gjerne en blank formiddag eller
en sen kveldstime hvor du virkelig har tid og lyst til å lytte aktivt.
Hør samspillet mellom Bowies mange stemmer og Ronsons nakne fenderlyd.
Hør det dødstighte kompet. Hør luften mellom
instrumentene!
Jeg tror ikke jeg har hørt mer enn en håndfull plater fra rock- og
popkatalogen i de seneste tre tiår som er så komplett.
Jens Magnus 18/11-02
|
|
|