Etter å ha gitt ut to av de mest geniale albumene på 60-tallet kommer dette løst sammensatte tredjealbumet, som skulle vise seg å bli deres siste. De fleste platekritikere var samstemte i at dette albumet var en kalkun i forhold til de to første klassikerne innen amerikansk folk- og countryrock. Jeg vil likevel anbefale alle som liker Neil Young å kjøpe dette albumet. Den har en helt egen sjarm ved seg, og plata er et lappeteppe av diverse stilarter og stemninger. Dessuten inneholder plata to genuint uimotståelige klassikere som Richie Furay's "Kind woman" og Young's "I am a child", som er en av hans beste låter.
Tida går ubønnhørlig og i dag synes i alle fall jeg at skiva ikke er så verst. Det lages faktisk ikke musikk i dag som ligner dette. Selv om bandet var på oppbruddets rand ved innspillingen av denne så var alle medlemmene i bandet geniale musikere. De klarte å trylle frem en siste rest av magi før toget suste inn på stasjonen for en endelig stans. To av bandmedlemmene var kanskje for gode for bandets eget beste. Gitaristene Neil Young og Stephen Stills ble aldri helt enig om hvem som skulle være sjefen, og de kranglet ofte. Når man ikke en gang klarer å enes om hvem som skal spille solopartier på bandets konserter blir det fort vanskelig i lengden. Kranglinga var likevel ikke verre mellom de to enn at de møttes fredsommelig igjen i Crosby, Stills, Nash & Young, og lagde nok en klassiker med "Deja vu" på begynnelsen av 70-tallet. Stephen Stills solokarriere er ofte undervurdert i forhold til Young's, men mange vil nok bli overrasket hvis de skaffet seg noen av platene hans.
Buffalo Springfield lagde bare tre album, men Young samlet i 2001 sammen alt rusk og rask bandet gjorde og kalte greia for "The Box set". På den finner du demoer som så vidt henger sammen samt flere låter med Young som aldri før har vært utgitt. En selvsagt investering for de som ønsker å høre mer av dette essensielle bandet.
6/10

I Rockeweb:
Årslista 1968
Neil Young

Webreferanser:
Buffalo Springfield