Captain Beefheart & His Magic band er mer psykedelisk blues enn rock på dette sinnsyke albumet, som kom ut så seint i 67 at det i praksis kom ut i 68. Enten det eller så var alle i plateselskapet drita når de skulle skrive årstallet for på plata står det 67 noen steder og 68 andre steder. C.B. heter egentlig Don Van Vliet og var på sine første utgivelser ganske opptatt av blues. Ja, han var faktum litt av en racer til å spelle blues. Det var imidlertid noe med hue til Biffhjertet som dro seg litt skjevt for å si det sånn. Han hadde et par album som man kan kalle en kunstnerisk overgangsperiode, hvor han spilte en blanding av psykedelisk blues, råtten rock og jåt pop med et snev av surrealisme. Det er først og fremst på denne plata. Hvis negerne var de første til å spille blues, så var det sannelig min sombrero Captain Beefheart som var den første til å spille avant garde. Band som Residents og Pere Ubu hadde aldri eksistert uten kapteinen. Pølsa har to ender, men mange andre ting har en ende og karrieren til mannen fikk en altfor tidlig slutt p.g.a at mannen fikk dilla på å male malerier. Det som gjør denne utgivelsen ekstra morsom er jo at ingen ringere enn gitarvirtuosen Ry Cooder spiller på plata. Beefheart's samarbeid med Frank Zappa er nok med på å trekke det beste ut av det skrudde hue hans, men hvem som inspirerte hverandre mest av de to vil man vel aldri finne ut av, om det skulle være viktig. Hvis du ønsker deg utfordrende musikk kan du starte med denne sanseløse utgivelsen, og dette albumet er som rips å regne i forhold til klassikeren Trout mask replica....men en ting skal du vite. Du må ha god tid når du hører på dette for musikken sklir ikke inn av seg sjøl. Dette må du jobbe med, og for å si det som politikere pleier å si hvis de ikke har gjort jobben sin å må finne en adekvat unnskyldning: TTT ( ting tar tid ).