|
Noen
episoder i livet blir det til at du tar meg deg videre. Da du som
snørrete seks-åring plutselig fikk en lillebror. Den første kjæresten du
fikk. Den første kjæresten som stakk fra deg. Og, så klart, en rekke
hendelser som kanskje bare er helt spesielle for akkurat DEG. Noen har
en greie med biler, noen har en greie med fotball, noen har en greie med
rockemusikk. Deriblant jeg; noe jeg ble smertelig klar over (som om jeg
ikke var det fra før) en pjuskete høst-kveld i 1997. Faren min buste inn
på gutterommet og slengte en CD elegant ned på senga ved siden av meg.
"Hør på denna", mumla han. "Den rockegærne sjefen min insisterte på at
jeg måtte kjøpe denne til deg, du som også er innvidd i den menigheta".
Det neste jeg husker er at jeg ligger på senga og ser i taket, da det
plutselig skjer noe med meg. Tid og rom viskes plutselig helt ut, i det
godlyd av en klarhet og klasse jeg aldri før har hatt kjennskap til
smyger seg inn øregangene mine or bergtar meg, som verdens mest
naturlige ting. -Dette er ganske heavy ting for en traust østerdøl, la
meg være den første til å innrømme akkurat det. Jeg lå som en grønnsak i
den senga helt til siste rest av klang fra trommene hadde ebbet ut etter
siste låta. Og jeg var bare så jævelig glad. For dette var så jævelig
bra. Og det mener jeg fortsatt, samme hvor pompøst det enn måtte høres
ut. La meg nå, seks år seinere, geleide dere gjennom denne plata,
hvilket jeg til dags dato fortsatt mener er er Motorpsycho's sterkeste
utgivelse (hvilket igjen burde si sitt).
Plata åpner med fantastiske "Sideway Spiral I", ei låt som for meg
framstår som en bit av himmelen, intet mindre. Låta har et driv og en
lekende lett flyt, som er så til de grader lekker og innbydende. Snah,
aka. Hans Magnus Ryan, synger på denne låta - utrolig godt akkompagnert
av noe som kanskje best kan beskrives som et englekor. Dette er en av de
aller vakreste melodiene jeg vet om. Låta resulterer i trommeruller som
slår om seg i et aldeles nydelig helvete, for så å bli avløst av
knall-rockeren "Walking on water" (senere kjent som "You lied"). Denne
låta rocker så baller at susp burde ha fulgt med plata. Banalt enkelt
(99% av låta er spilt inn live, det er nesten ikke en dub å spore), men
usannsynelig fett. Låta har siden blitt en live-klassiker.
SÅ DA. Etter to mer eller mindre "lyse" låter, vidt forskjellige sådan,
bryter HELVETE virkelig løs i form av "Heartattack Mack", platas tredje
spor. Jeg ble oppriktig talt nesten redd første gangen jeg hørte
Heartattack Mack. Låta rommer noe veldig, veldig mørkt. Med sine sju
minutter og førtien sekunder blir vi med på en reise inn i et uendelig
mørke av pure evil. Ikke ett sekund for mye! Spennende og fasinerende
som bare fyttirakker'n. Låta slutter også på en mildt sagt genial måte.
Utenomjordisk. Hvis det hadde vært lov (noe det ikke er) til å trekke
fram en favoritt fra denne plata, så... Jeg sier ikke mer, for å slippe
dårlig samvittighet. Platas fjerde spor er også en nydelig, nydelig,
nydelig sak. "Pills, powders and passionsplays" er en ren oppvisning i
hva virkelige kunstnere kan gjøre ut av et par kassegitarer, et par
bongotrommer og noe annet ræl. Låta er bare deilig mystisk, akkurat som
den vet om en dyster hemmelighet vi bare får lukte litt på. En
genistrek. Deretter følger "In the family", en veldig sår og alldeles
nydelig låt som tar tak i deg og klorer seg fast i ryggen din. Jeg får
fortsatt hakeslepp hver gang jeg hører denne låta. Låta handler
tilsynelatende om en slags horribel familitragedie. Men igjen - her får
vi heller ikke vite så mye, rent tekst-messig. Vi får bare vite av de 10
prosentene av isfjellet som stikker opp fra havet. Dette skaper nok en
gang en mystisk eim rundt låta. Låta har en voldsom, nesten desperat
nerve i seg. Gripende er, faktisk, riktig betegnelse på denne låta,
synes jeg (og det er ikke ofte). Jeg husker jeg tenkte at NÅ, Nå er
toppen nådd. Å overgå dette kunne ikke være mulig. Så feil kan man ta.
"Un chien d'espace" følger så, nemlig (Det vil si, etter en liten
prelude med vampyr-orgel og noen som går i en trapp, sånn i nedtellingen
fra spor 5 til spor 6 på CDen...). Jeg vet ikke helt om jeg klarer å
sette ord på dette opptaket. "En hund i rommet" (fritt oversatt via
heller dårlige fransk-kunnskaper), er noe en er nødt til å sette seg inn
i på egen hånd. For meg framstår denne lille helvetessymfonien
ihvertfall som noe veldig, veldig stort. Låta er en real slugger på
tretten minutter og førti sekunder, noe som nesten er for kort. Denne
låta kan få en overbevist hedning til å tro på spøkelser, så beware!
Dette er platas mest ambiøse og urovekkende spor, med sin hypnotisk
skumle dynamikk. En Motorpsycho-klassiker. Det kan nevnes at låta
visstnok oppsto som en jam på en spillejobb MP gjorde ved Cinnemateket i
Oslo i 96/97, der de tonesatte en stumfilm. Så det så! Produsent Helge
Steen, aka. Deathprod har forresten også satt sterke fingeravtrykk i
denne låta, som kan minne om låta "Demon Box" på plata ved samme navn
fra 1993, bare BEDRE.
Platas sjuende spor, "Sideway spiral II", er en låt som etterlater seg
en blanding av undring og respekt hos undertegnede. Denne låta vitner om
et band som bokstavelig talt ikke EIER hemninger, og aldri har hørt om
begrepet "grenser". Her blir en simpelthen satt på prøve i hvor mye en
kan greie å fordøye som lytter. Det har blitt ytra mange meninger rundt
denne sangen, hvorav mange hater den. Jeg elsker den. Enten/eller-låt.
"Like always" er platas åttende låt. En parallell kan lett tegnes
tilbake til platas andre spor, "Walking on water". Denne låta er også
banalt enkel, men like så fullt genial. Spilt inn live, så og si - noe
MP er ubestridte mestere i. Her kommer også Snah til sin fulle rett som
rockegitarist. Fantastisk. Så, "Stalemate". Platas eneste rene ballade.
Et piano, en gitar, en cello, og en halvmumlende Bent Sæther. En
suksessoppskrift. Nydelig håndtverk. Hverken mer eller mindre.
"Starmelt lovelight" følger som spor 10. Om denne sangen har jeg bare én
ting å si: Dette er POP sånn POP hadde hørtes ut, om verden hadde vært
et rettferdig sted. Her har dere malen. Über-fengende. Veldig, veldig
bra. Plata runder av med låta "Timothy's Monster" (hvilket også er
tittelen på MP's monster-album fra 1994, for de som ikke skulle vite
det). Denne låta er platas desidert mest undervurderte blant de fleste.
Mange skriver av denne låta tvert som "bråk", men la meg bare si at - ta
deg tid til sette deg inn i Timothy's Monster (plata også, bare så det
er sagt!), for her er det ting å hente! La det forresten være sagt at
låta er delvis plagiat av MC5's "Come together". Når man først er inne
på temaet plagiat kan det også nevnes at Sun Ra har gitt ut en plate ved
navn "Angels and demons at play". Det er visstnok derfor MP har plassert
bokstaven A inn i "demons" i platetittelen. Både MC5 og Sun Ra er av
MP's store inspirasjonskilder. Men hva så? Vi siterer MP-trommis
Gebhardt: "Bad composers borrow, good composers STEAL". (Kanskje ikke
ordrett, men ja). I dette sitatet (som faktisk også er stjelt), ligger
mye av hemmeligheten i Motorpsycho's genialitet. Jeg har dog ingen
motforestillinger mot dette, når resultatet blir så FANTASTISK som denne
plata.
Til slutt noen få kommentarer og notiser: 1) Plata er spilt inn i
Athletic Sound Studio i Halden, et hel-analogt lydstudio (egentlig en
gammel gymsal - derifra navnet). Dette tror jeg har hatt VELDIG mye å si
for "magien" som råder i "Angels and Daemons at play". Opptakene låter
veldig "varme" og levende. 2) Det vi i dag kjenner som "Angels and
Daemons at play", var opprinnelig tre EPer; Babyscooter, Have Spacesuit
Will Travel, og Lovelight, trykt i 500 ex. hver. Disse tre EPene ble
seinere utgitt i en fin-fin samleboks, trykt i bare 2000 ex. Flere låter
kom aldri med på CD-versjonen av "Angels and Daemons at play" pga
plassmangel på selve CDen. Den dobble LP-utgaven av A&D.A.P. inneholder
derimot det meste fra alle tre EPene. Helt til slutt vil jeg oppfordre
alle til å skaffe seg denne skiva. Om det så er det siste du gjør.
Den beste norske rockeskiva noen gang!
(Skrik så mye dere vil!).
10/10 Kontakt:
Morten Wærhaug mail
Morten Wærhaug
web
I
Rockeweb:
Årslista 1997 Webreferanser:
You gotta hang
on to the trip you're on
Sony Music
Norge
Stickman's Records
|
