Rockeweb plateforum - Bruce Springsteen anmeldelse

Midten av 70 tallet var en noe deprimerende periode for mange elskere av røff ærlig rock. Symforock og heavy metal regjerte og mange av de store banda fra 60 tallet hadde allerede fordufta. Punk og New Wave lå et par tre år frem i tid. I dette vakuumet dukka The Boss opp som troll i eske. Etter to relativt svake album ga han sammen med The E-Street band ut kanon plata Born To Run i 75.
Springsteen fikk stående ovasjoner fra alle rockens forståsegpåere. Plata er genial, men det skulle gå hele tre år før oppfølgeren kom, noe som selvsagt var hårreisende. Plata var imidlertid verdt ventinga. Midt i den verste pønkebølgen så ga Springsteen ut et album som var helt upåvirka av tidas bølger. Ekte, ærlig, rå, melodiøs, kraftfull og følelsesladet rock som traff guttehvalper som meg midt i solar plexus og blei sittende. Jeg kjøpte den først på kassett, deretter på LP og siden på CD. Jeg har spilt den om og om igjen i 20 år og blir aldri lei. Sjefen skriker, stønner og hvisker. Clarence Clemons blåser ut gruffet ditt med saxen sin mens Little Steven gir alt på gitar. Vær snill å hør på Adam raised a cain. Rockelåtene avløses av lange fortryllende ballader som handler om hardt arbeid, oljete hender, lange kjøreturer på endeløse motorveier og drømmer om utilgjengelige damer. Han synger om at lykken ikke serveres på et sølv fat, men at den må bygges opp fra bånn med slit og strev. De unge som tror at The Boss er helt ute skal prompte gå i skammekroken. Sånn var det med den saken.