Jeg var en skrulling som kvittet meg med vinylplatene når cd-toget tøffet inn på stasjonen midt på 80-tallet. Jeg var så naiv at jeg trodde alle gode skiver ville bli utgitt i cd-format dagen etter. Flere av Neil Young's beste plater ble ikke utgitt på cd før høsten 2003. Ventetiden har vært grusom for de av oss som betrakter Neil Young som rockens store sønn.
Av de fire skivene som ble utgitt på cd i denne omgang – nå mangler bare "Time fades away" fra 1973 av de store kanonene – har naturlig nok gjenutgivelsen av "On the beach" fra 1974 vært det store samtaleemnet hos rockefolket. Det er jo en av tidenes beste rockeskiver. Men glem for all del ikke "American stars 'n bars", det er nemlig "The Great lost Neil Young-album". I sannhetens sak skal nevnes at jeg ikke har vært totalt avskåret fra skiva siden 80-tallet, jeg har jo spilt den inn på kassett - for all del - jeg er da ikke helt heller tullerusk heller. Jeg har fremdeles ikke funnet musikk som passer så bra som bakgrunnsmusikk på hytta som 70-talls skivene til canadieren Neil Young.
Denne plata er spilt inn i løpet av en 3-års periode, under 4 sessions fra 1974 til 1977, og den gjenspeiler det Young har drevet med på 70-tallet veldig godt - musikalsk sett. Young hadde tidligere på 70-tallet opplevd alle menneskers mareritt, som familieproblemer, sykdom, rusproblemer, venners bortgang grunnet narkotika, samt at platesalget overhodet ikke sto i forhold til kvaliteten på platene hans – det var altfor få som forsto storheten og dybden i "Time fades away" (sjekk ut låtene "Yonder stands the sinner" og "Don't be denied"), "On the beach" og "Tonight`s the night". Ja, platene var kommersielle katastrofer i forhold til oppturen "Harvest" med publikumsfriere som "Heart of gold", "Old man" og "Out on the weekend".
Jeg mener at Neil Young var 70-tallets viktigste rockeartist, for etter kanonskivene "After the goldrush" og nevnte "Harvest", kom altså denne omtalte trilogien med nerveblues, rå rock og tungsinn. Deretter slapp Young albumet ”Zuma”, som var nok et monsteralbum, med låter som ”Cortez the killer” og "Stupid girl". Videre samarbeidet han med sin gamle uvenn Stephen Stills på helt greie "Long may you run" og på The Band's avskjedskonsert "The Last waltz" før ”American stars 'n bars” slapp ut i 1977.
Fra første sløve anslag på fiolinen i vidunderlige "The Old country waltz" hører man at Neil Young er lettere til sinns. Første halvdel av plata består av lystig, melodisk Country Rock, med halvsure fiolinsoloer, dobro, munnspill og steel-gitar. Med seg som kordamer har han Linda Rondstadt og Nicolette Larson, som gjør en fenomenal jobb. Det er ikke alltid så lett å beskrive musikk, men det som fremføres på denne skiva er helt enestående stemningsmessig. Aldri verken før eller seinere har jeg opplevd Country som høres så organisk, samspilt og ekte ut – og Neil Young er i kjempeform. Denne plata var faktisk min inngangsbillett til countrymusikken, og den har derfor hatt en kolossal påvirkningskraft seinere. 4 av 5 låter på side 1 (tenk LP-format) tøffer av gårde i et behagelig tempo med refrenger som blir med på reisen til evigheten.

" Carolina queen - she's a walking love machine - i like to make her scream when i -
bite the bullet!!"

Ja, "Bite the bullet" er noe helt annet - og helt nytt – i Young's etter hvert så lange back-katalog. "Bite the bullet" er nemlig en av tidenes tøffeste og hardeste country-låter, med noen overganger fra en annen verden. I refrenget synger alle "Biiiiite the bulleeet", så drar låta seg helt ned før et skranglete gitarriff tøffer låta inn i riktig takt igjen – med en fiolin som roter ting til på en aldeles glimrende måte. Fiolinen er i det hele tatt med på å gjøre dette albumet til en klassiker på egenhånd. Tekstene på plata er ikke fullt så muntre som musikken rundt. Neil Young serverer oss lyrikk som trollbinder folk med sarte hjerter. Det handler om kjærlighetens brutale veier, som i den ekstatisk vakre "Hold back the tears" og countrypop-låta "Hey babe".

Likevel, selv om 1. halvdel på plata er mesterlig, så er det 2. halvdel som tar pusten fra deg. Åpningsnummeret "Star of Bethlehem" er også en kjærlighetsvise - med en så følsom akustisk gitar at man blir helt elektrisk av å høre på det. Det er ikke så ulikt det vi hørte av akustiske låter på mesterlige "Harvest" og "After the goldrush".
"Star of Bethlehem" er en av hans aller vakreste låter. Det er noe med stemmen til Neil Young, noe han er helt alene om i rocklandskapet; han synger med slikt nærvær og hjertevarm innlevelse at stemmen skjærer gjennom marg og bein, men det er en oppbyggelig og deilig følelse, og det er like mye stygt som det er vakkert - resultatet er noe helt unikt. Sangstemmen til Young kan man høre igjen i mange nye rockeband, fra Built To Spill til svenske The Bear Quartet. Han har en innflytelse som knapt noen andre gamle ringrever i rocken er i nærheten av. Gitarspillet hans er også preget av det styggvakre - enten det er akustisk eller elektrisk - med en like massiv innflytelse som resultat; spør bare Pearl Jam og Eleventh Dream Day - eller Uncle Tupelo, for å nevne noen favoritter. Gitarspillet hans er spesielt majestetisk i en helt spesiell låt på skiva, men før den kommer "Will to love". Den er helt merkelig, men genial i all sin akustiske enkelhet. Tidsmessig er vi tilbake i "On the beach", og stemningen som rådet i låta "Ambulance blues". "Will to love" spilles av Young alene. Det er en seig, langsom, mollstemt, soulfylt ballade som domineres av en repetitiv rytme og peisknitring og villmarkslyd i bakgrunnen. Det enkle refrenget males på oss gjennom hele låta, og i alle år har jeg lurt på hvorfor jeg liker den så godt. Det er vel bare slik at god rock ikke kan forklares - den må bare nytes.
Så kommer da drøye 8 minutter med gitarinferno, bygd på en effektiv såle av pur pop. "Like a hurricane" er nok Neil Young's mest karakteristiske låt. Den har det meste av det som gjør Neil Young stor i seg: En enkelt oppbygd melodi med et refreng man husker etter en kvart omdreining, stemmen, et komp som skrangler og rangler i sitt eget tempo nærmest uavhengig av hva sjefen driver med, et gitarspill som er unikt – ikke fordi Young nødvendigvis er så teknisk briljant eller fordi han spiller fortere eller hardere enn andre, men fordi han klarer å få til en gitarlyd ingen andre klarer. Igjen det styggvakre, fra orgasmer av tordenskrall med skurr og full vreng til vindstille somrer på Sørlandet i pluss 35 grader med toppløse babes på alle kanter med eplesaft i glass med stett i grepet. Young presser siste dråpe ut av hvert anslag på gitaren. Noen ganger høre man hvordan kompet sliter med disse lange tynne skurrende tonene, og de jobber hardt for å finne igjen takt og flyt. Det utrolig sjuke vindskeive orgelet på låten er også med på skape en magisk atmosfære. Alt i alt en totalt uforglemmelig og udødelig låt.

"You are like a hurricane - there is calm in your eyes"

Og på tross av at plata er spilt inn over en tidsperiode på 3 år - countrydelen ble forøvrig spilt inn under en enkelt session i 1976/77 - inneholder flere typer rockrelatert musikk, og kommer etter en håndfull essensielle Young-plater, så klarer han å fremstå som noe helt enestående i sin samtid i 1977. For borte i England og i New York var det Pønk og New-wave som styrte den musikalske utviklingen i rocken. Young bryr seg lite om slike bagateller, han kjører sitt eget løp, som alltid, på godt og vondt. Etter 10 år med genial, følelsesladet og influerende rock syntes Young det var greit med en oppramsing, på godt og vondt. "Decade" markerte slutten på en ufattelig sterk musikalsk periode for Young. Av en eller annen mystisk grunn så fikk man bare plass til to låter fra "American stars 'n bars” på "Decade", nemlig "Star of Bethlehem" og selvsagt "Like a hurricane". En som absolutt burde vært med er avslutningslåta, countryrockeren "Homegrown". Den skulle vært tittelkuttet på en plate som ikke ble noe av. Kanskje dukker de låtene opp i forbindelse med den lenge bebudede boksen - som Young har jobbet med i et halvt århundre.

Vel, "American stars 'n bars" forsetter med å ta opp plass i cd-spilleren hjemme hos meg, jeg blir ikke lei den. Sånne ting som at tekstene ikke bare handler om kjærlighet på godt og vondt, men helt syke ting som han synger om i "Will to love". Trodde egentlig Captain Beefheart hadde enerett på slik lyrikk i rock – inntil jeg forsto hva Young egentlig synger om - en historie om seg selv som sanger i form av en laks som svømmer mot strømmen. Såpass.
Man kan irritere seg over at det tok så lang tid for Young å initiere cd-slipp av disse 4 platene som ble utgitt høsten 2003, men se om ikke det var en mening med det. Young har nemlig alltid vær negativ til lyden på cd-er, sammenlignet med vinyl-lyd. Nå har det jevnet seg ut, men på 80-tallet var cd-er lydmessige makkverk i forhold til vinylplater. Young har gitt ut disse platene helt uten bonus-låter, og alt som har med teksthefter og omslag er identisk med vinylversjonen. Ja, sjekk forresten ut plateomslaget på plata som anmeldes, hvor Young og et eller annet kvinnfolk er kanon dritings på Whisky. Få plater har betydd så mye for utviklingen av meg som denne. Buy this record, or bite the bullet!!
9,5/10

Denne anmeldelsen burde vært skrevet med en fyllepenn fylt av blod, svette og tårer i ett trau med 12-års gammel Whisky på en låve i et eller annet Gudsforlatt sted i nærheten av Santa Fe i USA. Da, og kanskje bare da, hadde jeg klart å sette ord til den stemningen, den elektriske atmosfæren, den makeløse nerven som finnes i denne fabelaktige skiva. Hvis jeg skal kalle denne typen musikk for noe annet enn rock må det bli nerveblues - skranglete nerveblues.

"I went to the movies the other night - the plot was groovy - it was outta sight.
I sat with my pop-corn - looking for good times - lost in the cartoon - i grabbed the lifeline"

Neil Young lagde dette albumet for to av sine beste venner, nemlig Bruce Berry og Danny Whitten. Sistnevnte var gitarist i backing-bandet hans, Crazy Horse. Begge levde og døde for rock 'n' roll - som Young skriver i omslaget til plata. Tekstmessig kan plata karakteriseres som en anti-narko kommentar, og en av de sterkeste tekstene på plata handler sannsynligvis om en virkelig hendelse, hvor Young plukker opp telefonen og får høre at Bruce Berry setter en overdose "on the mainline" - som Young kaller det (Tonight's the night part 1).
Young stønner, skriker, hvisker og småsnakker seg gjennom 12 låter av ufattelig høy kvalitet. Mange av låtene handler om helt trivielle ting også, som "Albuquerque", hvor Young synger om at han har "90 miles to Santa Fe", stopper innom en landlig kafé for å spise en landlig tallerken med stekt egg og skinke, på et sted hvor han kan få være den han er og hvor ingen vet hvem han er.

"Remember Milly - from down in Philly - she took my brain - and forgot my name.
The woman you were with - was about the same - she took your money - and left town"

Lydbildet er makeløst. Crazy Horse kjenner Young ut og inn og klarer å starte og bremse akkurat når de skal. Hele plata virker nesten telepatisk på den måten at musikerne bak Young til en hver tid vet hvordan det skal lyde. Crazy Horse er ikke alene bak Young. Han har også fått hjelp av den eminente gitaristen Nils Lofgren på gitar. På platas mest rocka spor, "Downtown", en låt Young har lagd sammen med Whitten, og som er spilt inn live på Fillmore East, har han fått med seg Jack Nitzsche på piano. Instrumenteringen er verdt noen ord også, for i tillegg til Crazy Horse's vanlige utstyr brukes også piano, steel gitar og munnspill.

"Please take my advice - open up your tired eyes"

Plata er bemerkelsesverdig lo-fi produsert; det er morsomt når man stadig hører sur spilling eller synging og bandet ikke ser noe poeng i prøve en gang til for å få det riktig. Flere av Young's mest briljante melodier er på denne skiva, som "Lookout Joe", "Tired eyes", "Albuquerque", "Mellow my mind", "Downtown", "Tonight's the night" (del 1 og 2), og ikke minst "New mama". Sistnevnte fordi den går nesten uten instrumenter og synges flerstemt på en aldeles skjønn måte. Dette er en type låt som Young er nesten alene om å fremføre. Han har gjerne en slik låt på hver plate. Young selv trakterer både gitar, piano og munnspill på plata. Platas "underdog" er "World on a string" som har et sånt utrolig saftig, seigt og hårreisende skranglete riff som intro. Etter 300 gjennomspillinger oppdager man plutselig en låt man ikke har hefta seg så veldig ved, fordi den har forsvunnet i overskuddslageret av knall-låter. Vri opp volumet på "World on a string" og kjenn at Neil Young spiller med nervene utenfor huden. Neil Young har alltid vært irritert på en nærmest samlet kritikerstand fordi de ikke ga han skikkelig respons ved utgivelsen av denne skiva. Kanskje det hadde noe med at mye av fokuset var rettet mot mannens flatfyll, bandmedlemmers dopmisbruk eller kanskje man ikke var moden for en såpass åpenhjertig og rølpete skive. En kjent kommentar fra Young live på slutten av 70-tallet var som denne: "It's nice that you liked "Rust never sleeps", but where were you when "Tonight's the night came out?"
Sammen med sin søstre "Time fades away" (innspilt live med nye låter, men fremdeles ikke på cd) fra 1973, og "On the beach" fra 1974, er nok dette det følelsesmessig sterkeste som er utgitt på 70-tallet. Dette er plater man ikke blir lei uansett hvor ofte de spilles. Denne plata her ble forøvrig spilt inn før "On the beach", men gitt ut etter.

"Tonight's the night" er både en tribute to- og samtidig en kommentar til overdosedødsfallene til Danny Whitten og Bruce Berry. Vel, bedre kan det ikke gjøres. Jeg synes dette er tidenes beste rockeskive. Jeg har hatt den tre ganger på LP (ble faktisk slitt ut), på kassett, og nå på cd. Jeg har spilt den i 25 år, og jeg koser meg fremdeles glugg i hjel med Neil Young & Crazy Horse og deres skranglerock.
10/10

I Rockeweb:
Årslista 1975
Årslista 1977
Årslista 2002
Rock
Samleplater
Rock Engh Roll Topp 100
Buffalo Springfield

Webreferanser:
HyperRust never sleeps
Neil Young Sweden
Offisiell side - Neil's Garage